Oslo og Akershus Fjordhestlag

Hester i mytologi og overtro

Hesten har fulgt mennesket gjennom mange tusen år, og det er bare rett og rimelig at den også har fått en viktig rolle innen mytologi og overtro. Her kan du lese litt mer om kjente og kanskje litt mindre kjente mytologiske hesteskikkelser. Om du velger å tro på det er helt opp til deg.
God fornøyelse!

Enhjørning - Kelpie - Centaur - Epona - Pegasus - Valkyrier - Poseidon - Himmelrikets hester NY!

Enhjørning
Enhjørningen er nok en av de mest sagnomsuste, mystiske og romantiserte figurer vi vet om. Den er i dag som oftest avbildet som en elegant, hvit hest med et enkelt vridd horn plassert midt i pannen.
Men i tidligere tider ble den beskrevet som en mix av ulike dyrearter, med bakben som en antilope, halen til en løve og skjegget til en geit. Hvis man ser på kunst fra oldtiden og middelalderen i Østen og Europa kan enhjørningen ha blitt utviklet fra ikke helt pålitelige rapporter om nesehorn.
Den greske fysikeren Ctesias, som levde 400 f. Kr., beskrev i 416 det som vi i dag vil kunne definere som en enhjørning. Mange mener nok at dette har sin opprinnelse fra storøyde oppdagelsesreisende fra India hvor en mix av dyrene villesel, antilope og indisk nesehorn til sammen har skapt myten om enhjørningen. Ctesias kalte dette dyret et indisk esel. Den hadde hvit kropp, rødt hode og et langt vridd horn i pannen, svart med en rød tupp. Ctesias bodde i Persia hos Kong Darius II i 18 år og det var i hans bok Indica fra dette oppholdet vi kan finne de tidligste beskrivelser av en enhjørning, eller indisk esel som var den tidlige benevnelsen på dyret.
Pliny den eldre, som levde i det første århundret etter Kristus, beskrev i sine verk et hestedyr med horn i pannen, elefantføtter og en løvehale. Mange kjente grekere og romere gjennom årene har fortalt om en enhjørning i sine notater, men den fantes stort sett i bøker og var ukjent for folk flest. Kjent ble den da religion ble involvert i myten. Jødiske lærde oversatte det Gamle Testamentet til gresk og beskrev et dyr de kalte Re´em, som hadde påfallende mange likhetstrekk med de gamle beskrivelsene av enhjørningen eller indisk esel. Dette la grunnlaget for den fortsatte myten om enhjørningen, og da bokverket Physiologus ble skrevet i Alexandria i tidligkristen tid kunne man lese en nøye beskrivelse av enhjørningen. De mente at enhjørningen representerte Kristus og at hornet symboliserte foreningen av Kristus og hans Far.

Utseendet til enhjørningen forandret seg etter hvert som årene skred fram, og nærmet seg raskt det utseendet vi kjenner igjen fra moderne beskrivelser. Fra 1300-1600-tallet begynte kunstnere å avbilde enhjørningen som en vakker skapning med alle positive egenskaper man kunne ønske seg, en slags opphøyd, magisk og nobel skapning. Den begynte å dukke opp i mange kirkedekor og i mange våpenskjold blant de adelige. Men fortsatt beholdt den sine kløvde hover og geiteskjegg. Mange begynte også å avbilde den med løvehale.
Enhjørningen ble av mange riddere brukt som symbol de kunne bli inspirert av. Med sin styrke, eleganse og renhet. Kong James av England og Skottland på 1600-tallet brukte to enhjørninger i sitt våpenskjold. Han plasserte også en løve på det samme skjoldet. Enhjørning og løve har siden de eldste tider vært dødelige fiender, selv om de begge ble mye brukt som symboler blant de kongelige.
I det antikke Babylon, hvor det første menneskelige bysamfunn oppstod, var måne og sol to av de viktigste tingene i deres liv. Månen ble representert av den sterke og harmoniske enhjørningen, og den sterke og dominante løven symboliserte solen. Løven jaget enhjørningen ustanselig over himmelen men det var sjelden løven fanget sitt bytte. De få gangene den klarte det ble det solformørkelse. Det engelske og skotske kongedømmet kan stå som symbol for den samme kampen, og da James ble konge for begge ønsket han å forene dem.

I Japan går enhjørningen under navnet Kirin og i Kina K´i-lin. Begge navnene har sin opprinnelse fra det hebraiske ordet re ém, som kan oversettes med et horn.
K´i-lin beskrives med en kropp som hjort, hale som en ku eller okse og hover som en hest. Det ene hornet var dekket av hud og bøyd bakover på hodet. Fargen ble beskrevet som multifarget. K´i-lin brakte viktige beskjeder til mennesket og dens fremtoning ble ansett som et godt tegn. Den var kongen over alle landlevende dyr og symboliserte styrke og visdom. Historier forteller at vesenet kunne løpe like fort som lyset og gå på gress uten å bøye det. Det ble trodd at dyret hadde evnen til å se inn i hjertene til menn og se om de var skyldig i forbrytelser, og den kunne drepe en skyldig mann med hornet.
Den første rapporten om K´i-lin tilstedeværelse kommer fra 2697 f. Kr. i palasset til Keiser Huang-ti. I årene som fulgte var det velstandsår i riket og Kina ble for første gang forent som et helt rike. K´i-lin viste seg for keiseren en gang til, da den bar han til de dødes land.
Kirin er den japanske utgaven av K´i-lin og det er sagt at den viser seg i rettssaker der den dreper de skyldige og befrir de uskyldige.

Det var hornet som gav enhjørningen kraft og derfor ble omspunnet med mange myter. I middelalderen ble hornet ansett for meget kraftfullt og var etterspurt hos adelen og de rike. Det ble trodd at det kunne kurere sykdom, nøytralisere gift og varsle når det var forgiftet mat i nærheten. Hornet ble solgt i pulverisert form som medisin for det meste. Det er senere slått fast at hornet som ble brukt mest sannsynlig stammet fra narhvalen som lever i arktiske områder. Den kalles ofte havets enhjørning.
En historie fra middelalderen forteller at enhjørningen dyppet sitt magiske horn i en forgiftet dam og renset vannet slik at alle dyr fikk drikke. Dette er muligens opprinnelsen til vanen blant de adelige og rike der de drakk fra en kopp formet som et horn fra enhjørningen. Det trodde dette ville beskytte dem fra forgiftingsforsøk.
En annen historie fra middelalderen forteller at kun en jomfru kunne fange enhjørningen. Hun måtte være ren i hjertet og sjelen. Når hun hadde fanget den kunne jegerne ta den med seg eller drepe den.
Det finnes mange symbolske ting bak denne myten. Enhjørningen representerte renhet, kyskhet og ærbarhet. Dette ble brukt for å spre budskapet om ærbarhet blant unge kvinner på denne tiden. Jomfruen symboliserte jomfru Maria og enhjørningen Kristus. Kristendommen var på rask fremfart i Europa på denne tiden og dominerte både kultur og folks holdinger. Moral og renhet ble høyt verdsatt. Det var vanskelig for en såkalt ”fallen” kvinne og hun kunne i verste fall bli brent på bålet. Kvinnens oppgave var å hjelpe mannen til å bli moralsk og vennlig. Enhjørningen ble faktisk ikke sett på som en god og snill skapning på denne tiden. Den symboliserte mannen; vill og ofte litt ond. Og bare en jomfru kunne temme et slikt villdyr. Myten forsøkte å gjeninnføre ideene om renhet og kyskhet, samtidig som å dra paralleller til datidens samfunn.
I dag er ikke enhjørningen så populær som sagnfigur og symbol lenger. Den kan treffes på i noen bøker i genren Fantasy. Men den er nok ikke et så spennende vesen som for eksempel drage eller vampyr.

Kelpie
I Skottlands lavland skal det ifølge gamle legender finnes en elveånd som kalles Kelpie. Denne viser seg i ulike former, men mest vanlig som en hest. På det gæliske språket kalles den for Ech-Ushkya, som betyr vannhest.
Kelpie vokter over elver, bekker og kulper og ferdes både i vår verden og Underverdenen. Dype kulper i bekker og elver ble sagt å være bebodd av Kelpier, som vokter på sine hjem. Men den var ikke bare en god ånd og skal ifølge legendene være skyld i mange reisendes død. Det sies at den hjemsøker flere sjøer i Skottland, bl.a. Loch Ness. Keltiske sagn sier at den varslet om kommende stormer med å klage og hyle. Torden var lyden halen laget da den dukket dypt ned i vannet. Den ble også ofte beskyldt for å stanse vannhjulene ved møllene langs elvebredden.
Kelpie viste seg som mange ulike skapninger men oftest som en hest, og da i begge kjønn. Hoppene var skinnende hvite med rosa øyne og mule. Hingstene forekom i både grått og skinnende sort. En mer fantasifull fortelling fra Aberdeen forteller at Kelpie spyttet ild og svovel og hadde en lang man formet som små slanger som snodde seg i hverandre.
Kelpiene hadde ofte på seg et gyllent bissel. Bisselet skulle inneha magiske krefter, enhver som ser gjennom bittringen får en ekstra sans. Tennene på Kelpie lignet mer på en villkatt framfor en hest. En Kelpie er avhengig av vann og mat for å overleve, men til forskjell fra en vanlig hest som lever på gress, spiser en Kelpie kjøtt. De onde foretrekker menneskekjøtt, men kan også livnære seg på fisk og vannfugler.
De kunne også ta form som menneske, og da som attraktive unge menn eller kvinner rundt 25 år. Kvinnene lys blonde og mennene mørke, men begge hadde dyp blå øyne. Selv om de utseendemessig var lik et vanlig menneske kunne våte føtter avsløre om det var en omvandlet Kelpie. Var man oppmerksom nok kunne også et strå fra vannet viklet inn i håret avsløre om det var en Kelpie som hadde tatt menneskelig form. De var stort sett kledd i grønne klær og hadde en litt fiendtlig væremåte. Selv om de kunne vandre rundt blant mennesket gikk de aldri langt unna sitt hjem i elvene eller kulpene. Hvis man ikke kunne se det glitrende blå vannet, høre bølgene eller lukte havluften var man godt unna rekkevidden for en Kelpie.

Fargene varierer med kjønnet, det samme med oppførselen. Hoppene kan være både gode og onde, unnvikende og ondskapsfulle. Men få fortellinger sier noe om at hingstene er noe annet enn kun onde. Uansett forskjeller kommer hoppene og hingstene vel overens, selv om de stort sett foretrekker menneskelig selskap når de skal velge make.
Det som skjer når mennesket møter en Kelpie følger stor sett det samme mønsteret. En reisende finner en vakker hest gressende ved vannkanten. Den har på seg et vakkert bissel. Tiltrukket av dette blir mennesket nysgjerrig og det ender med at han setter seg opp på ryggen av hesten. Det er da Kelpie viser sin sanne natur. Den retter seg opp, vrinsker i triumf og galopperer i full fart ned mot det nærmeste vannet hvor den hopper uti og dykker ned i dypet. Den livredde rytteren har ingen mulighet til å hoppe av for de delene av kroppen som har kontakt med Kelpiens rygg sitter fast. Mennesket blir aldri sett i live igjen. Noen fortellinger sier at mennesket blir tatt med til Underverdenen mens andre historier sier at Kelpiene drukner sitt offer og spiser dem opp. Kelpien antar også en mer menneskeliknende form, og lurer i vannkanten hvor de overfaller og drar med seg intetanende reisende ned i vannet.
Men så har man de Kelpiene som ikke er utelukkende onde. De holder seg stort sett til å kun kaste sitt offer i vannet eller bære dem dit rytteren ønsker, og av og til fungere som en vanlig hest for mennesket en begrenset periode.

Når Kelpie viser seg som et vanlig menneske oppsøker de, når kvelden kommer, selskap med en vanlig dødelig og har med gaver i form av ørret. Kelpien setter seg ved bålet og deler et måltid med mennesket, de sier ikke mye men stirrer dem inn i øynene. Besøkene fortsetter flere kvelder, og til slutt har Kelpien hypnotisert den dødelige og lurer han eller hun til vannet. Noen sier at dette er den måten Kelpien skaffer en make, andre sier at dette er en metode for å skaffe seg et nytt måltid.
Det finnes en historie om en ung jente som ble kontaktet av en ung mann. Han legger hodet i fanget hennes og hun finner grønt gress fra elvebunnen i håret hans. Da mannen faller i søvn, legger hun forsiktig hodet hans på bakken og flykter. Da hun ser seg tilbake blir hun forfulgt av en hest.
En annen folkefortelling er den om Kelpien som bodde i et hus under vannet i Loch Garve. Han var til forandring fra sine frender en vennelig sjel som elsket sin hustru. Men hun var ulykkelig da hun som vanlig dødelig menneske led under av at det var kaldt under vannflaten og at hun måtte leve på rå fisk, muslinger og snegler i mangel av ildsted å lage mat over. Kelpiene er kaldblodige og merker ikke kulden slik som mennesket.
Kelpien reiste dro til nærmeste landsby, da i form av en vakker hest. En murer ble betatt av den vakre hesten, klatret opp på ryggen og ble med tilbake til sjøen. Kelpien forklarte at hustruen hans frøs og ville at han skulle bygge et ildsted og pipe. Til gjengjeld skulle mureren få så mye fersk fisk han ville resten av sitt liv. Mureren gikk med på dette og bygde et flott ildsted med tilhørende pipe. Kelpien var fornøyd og holdt sin del av avtalen. Mureren fikk en kurv med fisk hver gang han stod ved vannkanten og sa ”fisk”. Kelpiens hustru kunne nå holde varmen og steke sin mat. Så det sies i dag at hvis du drar til Loch Garve vil du finne plassen hvor Kelpien hadde sitt hus. Det er sted hvor vannet aldri fryser til selv om resten av sjøen er dekket av is. Det sies at vannet holdes varmt av varmen fra ildstedet som ble laget til Kelpiens hustru.

Det er ikke mange måter man kan verge seg mot en Kelpie, men kokende vann over bena, kaldt jern, salt og hellige symboler skal være effektivt. Kelpie har ingen naturlige fiender bortsett fra ulven, som forveksler dem med en vanlig hest. Det var kun en måte man kunne temme og beseire en Kelpie. Det gylne bisselet ble sagt å inneha den kraften som gjorde at Kelpien kunne forandre seg. Ved å få tak i dette kunne man tvinge en Kelpie til å lystre. En temmet Kelpie var meget verdifull da den ble sagt å ha styrken til 10 hester og utholdenheten til enda flere. Men det var uansett meget risikofylt å fange en Kelpie da de av natur oftest var meget ondskapsfulle.
Til tross for farene oppsøkte ofte mennesket en Kelpie. De ble av hedningene betraktet som en slags Gud og kilden for en konges suverene makt og autoritet. Så hestetilbederne kunne oppsøke en Kelpie for å bekrefte eller benekte legitimiteten til en kongens makt. Kelpiene er også kjent for til en viss grad å inneha kunnskaper om fremtiden. De onde Kelpiene bringer kun onde og dødelige fremtidsvarsler. De mindre ondskapsfulle kunne også presentere mer lyse fremtidsutsikter.
Et annet navn for Kelpie finner vi på Isle of Man, hvor den kalles for Glashtyn. Glashtyn beskrives ofte som et føll med grå farge og sees på elvebankene om natten. I Irland heter den Phooka og kan også ta form som en hest og frister barna til å stige opp på ryggen. Hvoretter den kaster dem av utfor en skrent. I noen folkefortellinger forekommer Kelpie også som en stor fugl.

Centaur
Centaur er en mytologisk skikkelse. Dens hode, armer og brystkasse er menneskelig, mens resten av kroppen, inkludert fire ben, bakkropp og hale, er lik en hest. Det finnes også hjorte-centaur og hunde-centaur. Både grekerene og etruskerne malte mange centaurliknende dyreskikkelser hvor menneskets kropp på forskjellige måte var knyttet sammen med en hestekropp. Historier og illustrasjoner av centauren kan dateres tilbake til Assyria 2000 f. Kr og India 3000 f. Kr. Det antydes at opprinnelsen til legenden var menneskegruppes første møte med et rytterfolk. Ved første møte trodde de da at mann og hest var et sammensveiset vesen. Noe i likhet med de Sør-Amerikanske indianere mange hundreår senere.
Ifølge gresk tradisjon er det to grupper centaurer, og det er deres væremåte som skiller dem. De tallrikeste og mest uregjerlige og onde centaurene ble kjent for sine voldelig instinkter, utroskap, brutalitet og hevnlyst. I mange historier ble de gjerne fremstilt som djevelen selv. Denne gruppen har sin opprinnelse fra mytologiens verden og Kong Ixion av Thessaly.
Ixion var ikke mors beste barn og da han giftet seg med Dia betalte han ikke den avtalte brudeavgiften til hennes far Eioneus. Senere lurte Ixion Eioneus i en felle og drepte han. Grekerne syntes at dette mordet var forferdelig, og verken guder eller mennesker kunne tilgi han dette. Men Zevs gjorde merkelig nok det, og grunnen til dette sies å være Zevs interesse i Dia.
Under et møte på Olympus prøvde Ixion å forføre Zevs hustru Hera. Hun fortalte om dette, og Zevs bestemte seg for å teste Ixion ved å lage omskape en sky til en kopi av Hera. Ixion bet selvfølgelig på dette agnet og Zevs straffet han hardt ved å lenke han til et flammende hjul. Men hele denne historien endte med at den falske Hera fødte Centaurus. Omtrent samtidig fikk Dia sønnen Peirithous, om det var Ixion eller Zevs som var faren er litt usikkert. Centaurus klarte ved hjelpe av en flokk Magnesium-hopper å fremskape Centaurene, halvt menneske og halvt hest.

Centaurene levde i flokker på fjellet Thessaly og Arcadia i Hellas, og var til store plage for folket som bodde i området. Centaurene brukte mye av sin tid, ofte i påvirket tilstand, med å plage menneskene, trampe ned avlingene og stjele. Deres menneskelige intelligens gjorde dem kloke men samtidig uvitende. De var meget fiendtlig innstilt overfor menneskene og var ofte involvert i bråk og stridigheter. Zevs kunne gjerne finne på å sende en centatur når han ønskes å straffe menneskene hvis de hadde begått en urett overfor han.
Den verste fiendeligheten mellom centaurene og menneskene sies å stamme fra et bestemt bryllup. I tidlige tider var centaurene i krig med Lapithene. Kong Peirithous av Lapiths, sønn av Dia, arvet deler av landet Thessaly fra sin far Ixion. Men siden centuarene også var i slekt med Ixion mente de å ha rett til en del av dette landet. Etter de innledende stridighetene ble det til slutt inngått en skjør våpenhvile, og centuarene ble bedt inn til det kommende bryllupet til Pirithous.
Under festlighetene ble den ondeste av Centaurene, Eurytion, sterkt beruset av vinen og var i ferd med å prøve å bortføre bruden Deidameia. De andre centaurene støttet Eurytion og en veldig strid brøt ut hvor det til slutt endte med at flere centaurer ble drept. Centaurene som overlevde ble etter striden jaget bort og forvist fra sitt hjem på Mount Pelion. De eneste centaurene som støttet Lapithene var Chiron og Pholos. Denne kampen ble en yndet historie blant skulptører og diktere i antikkens Hellas.
Senere tvang Eurytion kong Dexamenus til å gi sin datter Mnesimache til han for hustru. Da han kom for å hente henne ble han drept av Hercules som var kongens gjest.

Blant andre centaurer som figurerer med navn i mytologien er Nessus, Rhoecus og Hylaceus. Alle tilhørte den gruppen centaurer som aldri hadde noe godt i sinne. De to sistnevnte møtte sin skjebne i form av en enkelt pil mens de var i ferd med å forgripe seg på Atalanta. Atalanta var en gudinne med litt uklar opprinnelse, og var av oppførsel og handlinger mer som en mann enn kvinne. Under en jakt ble hun angrepet av centaurene, men klarte selv å drepe dem begge.
Nessus ble drevet fra sitt hjem av Hercules og etablerte seg som en fergemann ved elven Evenus. Han påsto at han hadde blitt satt til denne oppgaven av gudene på grunn av sin gode karakter. Flere år senere fikk han i oppgave å frakte Deianeira over elven. Hercules, hennes kommende mann, krysset over på egen hånd. Nessus prøvde å forgripe seg på Deianeira, men ble skutt av Hercules forgiftede piler. Rett før han døde overtalte han Deianeira til å ta litt av hans blod fra pilen og lage et kjærlighetsmiddel som ville sikre Hercules sin trofasthet hvis han en gang skulle falle for en annen. Nessus visste at middelet ville være giftig, og til slutt var det nettopp det som tok livet av Hercules.

Chiron var helt lik de andre centaurene utseendemessig, men i sinn tilhørte han den gruppen centaurer som var vennlige, kloke og lærde. I tillegg var han udødelig, en gave fra Zevs. For grekerne var han nærmere beslektet med en engel av sinn, og han ble en farsfigur for mange av gudenes barn.
Hans far var titanen Cronus og moren var havnymfen Oceanid. Chiron ble en berømt lege og lærer, og kjent for sine kunnskaper innen jakt, medisin, musikk og kunst. Han ble utdannet av Apollo og Diana, før han senere ble lærer for de berømte greske krigerne Aesculapius, Jason, Hercules og Achilles. Chiron representerte de beste egenskapene fra både menneskene og dyrene.
Chiron var en av de som var med under striden i bryllupet, men stod der på Lapithaes side. Uheldigvis ble han truffet av Hercules forgiftede piler, og for å unngå et smertefullt og langt liv i kraft av sin udødelighet, gav han sitt liv i bytte mot frigivelsen av Prometheus, som hadde fått straff av Zevs. Prometheus fikk sin frihet og Chiron døde. Zevs sendte hans sjel til himmelen hvor Chiron kommer fram som stjernebildet Skytten.
Pholus var en av de andre centaurene som var vennligsinnet og stod side ved side med Chiron under slaget på bryllupet. Ved en anledning inviterte han Herkules over til litt vin, men de onde centaurene dukket opp og en strid brøt løs. Etter kampen glapp uheldigvis en av Herkules´ forgiftede piler på foten til Pholus, og han døde som et resultat av dette. Noen mener at Pholus er representert i stjernebildet Centaurius.

Variasjoner i centaurenes utseende forekom i mytologien. Noen hadde menneskelige framben og hestens bakben. Andre hadde vinger og ører som hesten. Andre varianter inkluderte onocentaur, bucentaur og leontocentaur.
Bortsett fra Chiron, og til en viss grad Pholos, ble centaurene forbundet med drukkenskap og vold. Men det greske folket verdsatte hester for høyt til at de så forbindelsen mellom hest og menneske som noe ondt. Til tross for alt det voldelige centaurene utførte.
Etter den greske perioden ble centauren et meget populært symbol i kunstverdenen gjennom store deler av middelalderen. I det berømte Bayeux-teppet som skildrer slaget i ved Hasting 1066 (da William Erobreren erobret den engelske trone) er de flittig avbildet. Centaur har også flere gjesteopptredener i bøkenes verden, spesielt i Fantasy-genren. Hvor bøkene om Narnia er kanskje er de mest kjente.

Epona
Epona er fremst kjent som Hestens Gudinne for før-kristne keltiske gallere, som bebodde nordre deler av Frankrike i hundreårene før og etter år 0. De hadde sin opprinnelse fra et stammefolk som kom fra øst og spredte seg til sentrale og nordvestre deler av Europa. Hesten var meget viktig for dette vandrende folket, og det var dermed nærliggende at den ble gjenstand for seremoniell tilbedelse.
Typisk for den tidlige tilbedelsen av hesten gav seg uttrykk i de mange stridene på denne tiden. Den galliske høvdingen Versingetorix var den siste som stod imot det romerske felttoget. Men framfor å risikere nedslaktning av hestene møtte de fienden til fots. I eldre tider var det ikke enkelt å anskaffe seg hest da de ble sett på som prestisje-dyr. Kelterne lovpriset hesten for mange ting; skjønnhet, hurtighet, modighet og vigør.
De tidlige stammemenneskene, i likhet med bønder gjennom tidene, assosierer den mannlige styrken med behornede dyr, slik som hjorten. Det ble en naturlig ting at hoppene ble symbolet for oppfostring og fruktbarhet. Spesielt hvite hopper ble høyt verdsatt da hvitt ble ansett som en ”ren” farge med dype spiritiske forbindelser.
Tilbedelsen av hestene spredte seg til Britannia under bronsealderen. Epona ble tilbedt i hele den keltiske verden og navnet på hestegudinnen varierte noe etter land og språk. Hun ble kjent som Rhiannon i Wales, Macha i Irland og Rigantona hos britene. Men bildet av henne, en langhåret kvinne sittende på en hest eller omgitt av hester, var ganske likt over det hele. Men det ser ut til at Epona har hatt ulike rolle i de forskjellige kulturene. Den galliske Epona var vennlig og symbolisrte hovedsakelig fruktbarhet hvor den irske hestegudinnen var mer krigersk.
Til vanlig er det mannlige guder som assosieres med hester, men Epona var beskytter av helse og fruktbarhet hos dyrene og kan også være et symbol for de kvinnene som hadde sin innvirkning under temmingen av de første hestene.

Det finnes ikke så mye informasjon om Epona og gudetroen generelt hos kelterne, og mye blir gjetninger. De keltiske druidene voktet vel på sine hemmelige seremonier, og det er aller mest takket være nedskrivninger til de samtidige romerne og grekerne som man i dag vet noe om de gamle kelterne. Legender og myter for de britiske kelterne ble nedskrevet av kristne munker, men det er fra inskripsjoner og monumenter om og fra de galliske kelterne de aller fleste beviser for Epona er funnet.
Det eldste håndfaste beviset er en et veggmaleri i Pompei, datert før det store vulkanutbruddet. Alle bevis er datert i tiden for det romerske imperiet. Funn av ulike gjenstander som symboliserer Epona er funnet mange ganger, men en nøyaktig datering er vanskelig å fastslå.
Det er nedskrevet en legende som forteller om Eponas opprinnelse. Dette ble gjort av grekeren Agesilaos i sen-gresk periode. Legenden forteller at Epona var barn av en hoppe og en mann ved navn Phoulonios Stellos. Han avviste menneskeheten og valgte i stedet ut en hoppe. Hoppen fødte en vakker og livlig datter som fikk navnet Epona, det keltiske ordet for hest. Hun ble Hestens Gudinne. Navngivning i de fleste keltiske legender er av stor betydning for individets fremtid. Det at moren navnga Epona selv kan tyde på at hun også hadde en viss guddommelighet selv.
Små bilder av Epona er funnet i staller og låver over hele Europa. Andre steder ble en nisje laget i veggen og en liten statue av gudinnen ble satt inn her, ofte omkranset av roser og noen ganger en hoppes hode. Germanerne lagde plaketter av Epona i menneskelig form omgitt av føll eller gressende føll. Ofte er Epona portrettert som en kvinne, sittende og omkranset av hester eller sittende i damesal på en hest Hun er også gjerne avbildet sammen med et overflødighetshorn, som symboliserer jorden og fruktbarhet. På noen portretter er Epona i tillegg avbildet med nøkler i hånden. Dette skulle indikere hennes rolle i Underverdenen.

Den hvite hesten i Uffington kan være en av de største gjenværende monumentene for Epona på de Britiske Øyer. Men det er ikke sikre bevis på at de som skapte den tilba Epona.
Den hvite hesten i Uffington er 110 meter lang og 40 meter høy, og har vært en del av landskapet Berkshire siden år 0, selv om arkeologiske undersøkelser kan bevise at den har eksistert i minst 3000 år. Den regnes for å være en hest av hunkjønn.
Det øverste jordlaget ble skrapet bort slik at kalklaget under kom til syne. Hvert 7. år, i pinsen, kommer stedets beboere sammen og fjerner jord og planter som visker ut konturene. Øyet på hesten har lenge blitt kalt Eponas Øye. En lokal legende forteller at forelskede par pleide å stå på øyet når de forlovet seg.
Epona var hestenes høye beskytter og ble dyrket hovedsakelig av de som var avhengig av hester i det daglige livet. Eksempler på dette er de innen kavaleriet, speidere, sendebud, kusker og stallhjelper. Men lite er kjent om på hvilken måte Epona ble tilbedt.
Epona er en av de meget få galliske gudeskikkelser som ble kjent også i resten av det romerske imperiet, og den eneste som offisielt ble hedret i Roma.
Da romerne erobret kelternes landområder ble det ikke slutt på dyrkingen av Epona, tvert imot. Romerske tropper som ble stasjonert på de nyerobrede landområdene, adopterte henne som en skytsengel og tilpasset det sine skikker. Dette skjedde nok fordi mange av romerne var utmerkede hestefolk, og verdsatte sine hester høyt. De tok troen på Epona med seg til Roma og der ble det stiftet en egen dag, 18. desember, for å ære henne. De tilba henne under navnet Epona Augustus eller Epona Regina for å ære keiseren. Hun var avbildet i sovebarakkene til de keiserlige livvaktene. Til å begynne med var hun gudinne kun for kavaleriet, men snart ble dette utvidet også til å gjelde alle andre som jobbet med og for hester.
Med undergangen av det romerske riket og utbredelsen av kristendommen gjennom Europa fikk dyrkelsen av Epona en nedgang. Men den gjenoppstod og tilpasset seg den nye religionen. Symbolet med den hvite hesten ble et kristent symbol for renhet og mange helgener ble gjengitt sittende på hvite hester.
Epona var gudinne også for fremtidshåp, overflod og drømmer samtidig som hun var hestens høye beskytter. Spesielt i Rland var Epona også drømmenes gudinne og da spesielt innen marerittene. Mange barn ble bedt om å være snille ellers ville Epona hjemsøke dem i drømmene. Et irsk sagn bekrefter noe av dette:
Rett før solnedgang skal du finne et sted hvor to veier krysser hverandre. De må ligge i perfekt retning mot de fire himmelpunkter (nord, sør, øst og vest). Tenn opp åtte små bål – en på hver side av veien og husk på å gi nok rom for en hest med rytter til å passere gjennom. Så leker du hest og ”rir” tre ganger rundt krysset på en sopelime og moroa kan begynne. Sett deg ned og vent på en mørk dame kledd i mørke klær som rir en hest; ankommende fra vest med de første solstrålene på morgenen. Dette sies å være Epona, som vender tilbake fra sin natt med å dele ut drømmer

Pegasus
Pegasus var den bevingede hesten i gresk mytelogi, og sønn av Poseidon og gorgonen Medusa.
Poseidon var Zevs bror og sønn av Cronus og Reha. Han var en part av sekslingene som skulle dele all makt på jorden. Hans brødre og søstere var Hestia, Demeter, Hera, Hades og Zevs. Poseidon ble herskeren over havene, Zevs over himmelen og Hades underverdenen. Poseidons ansvarsområder involverte også jordskjelv og hester.
Sjømenn tilba Poseidon og for å sikre seg trygg reise på sjøen ofret de hester ved drukning til hans ære. Poseidon levde i et palass lagd av koraller på havbunnen og ble fraktet rundt i en vogn trukket av hester. Men Poseidon var en temperamentsfull gud og hans humørsvingninger kunne noen ganger resultere i vold. På gode dager skapte han nye landområder under vannet og rolig sjø. I motsatt tilfelle kunne han lage uventede flodbølger, jordskjelv, skipsforlis og drukningsulykker.
I likhet med sin bror Zevs hadde han stor makt over kvinnene og mange kjærlighetsaffærer og far til et stort antall barn. En av de han gjorde gravid var gorgonen Medusa. Medusa var den eneste gorgon som var dødelig og hennes blikk kunne gjøre hvem som helst til en stein. Mytene forteller at Medusa opprinnelig var en fager kvinne.
Athena var den greske gudinnen for krig, kunst, industri, rettferdighet og kunnskap. Hun var favorittbarnet til Zevs og moren var Zevs første kone Metis. Medusa hadde sin affære med Poseidon i Athenas tempel og Athena ble rasende over skjendingen. Athena omskapte derfor Medusas hår til levende slanger.

Persus var sønn av Zevs og Danac, men Danacs far prøvde å drepe Persus. Mor og sønn flyktet og ble reddet av Polydectes, kongen av Seriphus.
Polydectes falt for Danac, men hun ble beskyttet av sin sønn. For å kvitte seg med Perus ble han sendt på et oppdrag: å bringe tilbake hodet til gorgonen Medusa.
Persus fikk hjelp av Hermes og Athena til sitt oppdrag. Han dro først til Graeae, Medusas søstere som hadde kun et øye og en tann på deling seg i mellom. Han tok øyet og tannen mot å få et par bevingede sandaler, en sekk og kappen til Hades. Sandalene gjorde at han kunne fly, sekken var for å putte Medusas hode i og kappen for å sikre usynlighet. Ved hjelp av dette klarte han å kutte av Medusa hode ved å bruke skjoldet som speil for å unngå hennes blikk.
På vei tilbake møtte han Atlas, som ved hjelp av Medusa hode ble omdannet til stein og dannet Atlasfjellet. Medusas blod dryppet ned over Afrika og ble til dødelige giftslanger. Athena fikk til slutt Medusas hode.

Men idet Medusas hode ble kuttet av sprang Pegasus fram fra hennes kropp. Avkommet ble en hest siden Poseidon hadde skapt seg om til en hesteskikkelse under unnfangelsen. I følge sagnene var det umulig for en dødelig person å temme Pegasus.
Athena klarte å fange Pegasus og tok han med til musene på fjellet Helicon der han ble oppdratt.
Pegasus var en munter og vennlig hest, og var veldig glad i å løpe omkring i himmelen, på jorden eller over havene. Under en syngekonkurranse på Helicon vokste fjellet. Poseidon beordret Pegasus til å sparke til fjellet slik at det skulle gå tilbake til sin vanlige størrelse. På stedet Pegasus sparket sprang det opp en kilde og det ble sagt at vannet bar magiske evner. Alle som drakk av vannet i kilden ville få en gave som gjorde dem til poeter.

Bellerophon var sønn av datidens dyktigste rytter og da han ble 16 år lengtet han etter eventyr. Han møtte Protus som i sjalusi sendte Bellerophon ut på et oppdrag. Han skulle gi et budskap til kongen av Lycia. I Lycia fant han ut at monstret Chimera bortførte barn, kvinner og husdyr. Bare benene ble funnet og befolkningen levde i konstant frykt.
Kongen fikk i brevet beskjed om å drepe Bellerophon og sendte han derfor av gårde på oppdraget med å felle Chimera. Eventyrlystne Bellorophon så fram til oppdraget og søkte råd hos vismannen i Lycia. Der ble han fortalt om legenden Pegasus og ble rådet til å tilbringe en natt i Athenas tempel og ofre mange gaver. I retur vil sikkert gudinnen hjelpe han.
Bellerophon tok rådet og Athena opptrådte om natten i hans drømmer. Hun gav han et gyllent bissel og instrukser om hvordan han kunne finne vannkilden Pegasus slukket tørsten ved. Neste morgen våknet han og fant gullbisselet i hånden.
Bellerophon dro inn i skogene og fant vannkilden Athena fortalte om og gjemte seg i buskene. Pegasus dukket til slutt opp, bøyde seg for å drikke og Bellorophon kastet seg fram og fikk bisselet på. Pegasus kjempet imot, men Bellerophon var en dyktig rytter og vant. Pegasus hadde fått en ny herre.
Etter en kort hvile dro de ut for å finne Chimera og bevæpnet med et langt spyd startet angrepet. Chimera pustet ut ild, men Pegasus fløy unna. Før neste ildkule kom spiddet Bellerophon monsteret gjennom hjertet. Bellerophon returnerte til kongen på ryggen av Pegasus med Chimeras hode i hendene. Han og Pegasus ble hyllet av folket og kongens datter ble hans kone.
Etter noen år ble Bellerophon konge, men lengtet fortsatt etter eventyret. Til slutt bestemte han seg for å ri opp til Olympus for å besøke gudene. På ryggen til Pegasus steg han høyt opp på himmelen. Men Zevs synes det var en arrogant holdning å prøve å stige høyere enn gudene. Han sendte en brems ned som stakk Pegasus og Bellerophon ble hevet av. Athena sparte hans liv ved å la han lande på mykt underlag, men resten av livet vandret Bellerophon rundt alene og forkrøplet, på jakt etter sin vidunderlige hest. Men Pegasus returnerte aldri til Bellerophon.

Det sies at Pegasus fortsatte ferden opp til Olympus der Zevs brukte han en stund for å frakte torden og lyn. Så ble Pegasus plassert på stjernehimmelen. På klare kvelder kan man se en stor firkant på himmelen. Dette er en del av stjernebildet Pegasus og det er hodet og framparten stjernebildet symboliserer.
Pegasus har i alle år vært et populært objekt i kunstverk i tiden etter det antikke Hellas. Han har også dukket opp på romerske mynter og er et symbol for styrke og bevegelighet.

Valkyrier
I norrøn mytologi er det Odin som er den mektigste av alle. Han holder til i Valhall som ligger i Åsgard, gudenes land. Her er han æsenes konge og hans nærmeste rådgiver er rådgiveren Mime, som en gang voktet visdommens brønn. Odin har god nytte av sine budbringere som forteller hva som foregår ute i verden. De er i form av ulvene Gere og Freke og ravnene Hugin og Munin. Odin kan alt om trolldom og i ulike skikkelser kan han ta seg turer til de vanlige dødlige menneskene i Midgard. Med konen Frigg har han sønnene Tor (tordenguden), Balder (den gode og rettferdige), Hød (den halvblinde) og Brage (gudenes skald). I tillegg har Odin sønnene Vidar, Vale og Heimdal.
Odin rår over alle, kjenner til alt og ingen sier han imot. Han er dødens gud og de som faller i kamp tilhører han. Valhall er Odins hovedsete og hallen har 540 dører, takbjelker laget av spyd, tak av skjold og benkene er bekledd med brystplater. En ulv vokter den vestre døren og en ørn svever over. Hit bringer valkyriene sjelene til de tapreste krigerne som faller i kamp.
Valkyriene er Odins tjenerinner, som henter de tapreste blant de falne krigerne fra slagmarkene og bringer de til Åsgard. Men det er gudinnen Frøya som sies å være den aller første valkyrien og også den øverste herskerinnen for valkyriene. Hun får halvparten av alle de falne einherjene hjem til sin gård Folkvang.
Andre halvparten blir tatt med til Valhall hvor de lever videre som einherjer, hærmenn som skal forsvare Åsgard mot jotnene. I Valhall var det vill festing med mat og mjød og treningskamper om dagen. Det kan gå meget voldsomt for seg for einherjene er udødelige og alle deres sår heles innen kvelden kommer.
Den dagen ragnarokk kommer vil 800 av de tapreste einherjene marsjere sammen med Odin mot jotnene. Ragnarokk betyr ”dommedag for gudene” og dette vil skje etter tre finbulvintere på rad uten sommer mellom. Konflikter og strid vil bryte ut og det er begynnelsen på slutten. Ulven Skoll vil sluke solen og hans bror Hati vil spise månen. Et totalt mørke vil senke seg over jorden. Jorden vil rammes av jordskjelv og den fryktede Fenrisulven vil befris mens Midgardsormen vil piske opp havet på sin ferd mot land. Skip, lastet med jotner vil bæres fram av bølgene og sette kurs mot Åsgard. Ildjotnene vil forlate sitt rike Muspellshem i sør, ledet av Surt som bærer et flammende sverd. Når Heimdal, vokteren av broen Bivfrost, blåser i hornet Gjallarhorn vil Odin, hans sønner, einherjer og andre helter samle seg til kamp mot jotnene. Det er mot denne tapre kampen valkyriene samler sine einherjer blant de døde vanlige menneskene. Kun de tapreste av dem får bli med til Åsgard.

Valkyriene ligger ofte som en inspirasjonskilde når diktere skal beskrive en kvinnelig kriger. I den eldste troen er valkyrier en likgudinne og representert ved en åtselspisende ravnen. Deres navn valkyrie i norron språk og vælcyrge i gammelengelsk betyr ”De som velger blant de falne”.
Ordet valkyrier ble ofte et slags samlebegrep blant de anglosaxiske lærde når de pratet om gudinner innen død, hevn og straff. Selv den romerske krigsgudinnen Bellona ble kalt en valkyrie. Den keltiske krigsgudinnen Morrigan bærer mange likhetstrekk med valkyriene slik vi kjenner dem i norrøn mytologi.
Morrigan kunne også gi seg ut i form av en ravn og ulike symboler for ravn ble mye knyttet til død og lidelse ute på slagmarkene. En ravn ble alltid sett når det var krig og andre strider. En ravn som flakset med vingene, hadde åpent nebb og var rastløs lovte godt overfor slaget og en seier var nær. Var den derimot urørlig betydde det et kommende tap.
Et sted mellom år 200 og 1000 avbilder amuletter og bilder på minnesteiner valkyriene som vakre unger kvinner som hilser de slagne velkommen til livet etter døden. I likhet med nornene (skjebnegudinnene Urd, Verdandi og Skuld) fra norrøn mytologi rår de over menneskenes skjebne ved at de kan bestemme om en kriger skal overleve eller dø i et slag. Derfor ble det før ofret til valkyriene. Senere ble legenden om valkyriene til dels ført sammen med historiene om svanejomfruene, unge jenter som kan ta form som en svane. Og i sin rolle som en svanejomfru har de mulighet til å ta seg fram over vann og land.

Valkyriene hadde i følge den norrøne mytologi klesdrakter laget av fjær slik at de kunne fly. De opptrer som oftest i form av en gruppe på ni vakre unge kvinner, sittende på hester. Valkyriene er ikke krigerske kvinner, og det finnes ingen beskrivelse av dem i kamphandlinger. Og det var sjelden de bar våpen. Deres hovedoppgave var å ri ut når det hadde skjedd et stort slag eller kamp blant menneskene. Deres tilstedeværelse betydde at døden ville komme. De valkyriene som red ut på slagmarken var ansvar for fordeling av død og utdeling av seier. Tre av disse er nevnt i gamle skrifter med navn.
Gunn og Rota red sammen med den yngste av dem; Norn. Det er nevnt at Gunn hadde søstre, men navnene er ukjent. De var mest sannsynlig valkyrier også. Sammen med de andre valkyrier red de ut når det var kamp hos de dødelige vanlige menneskene. Der kunne de ta med den krigeren de ønsket og hadde kun en regel de måtte holde seg til. Krigeren måtte være død først. Men de hadde en viss mulighet til å avgjør utfallet for noen av dem.
Valkyriene hadde flere oppdrag enn kun å hente falne krigere, blant annet var de ute på oppdrag for å ta seg av drager og de stod for serveringen til einherjene i Valhall. Av denne grunnen ble de i tillegg til kampjomfruer, svanejomfruer og skjoldjomfruer også kalt mjødjomfruer. Snorre Sturlason nevnte mjødjomfruene som serverte einherjene i Valhall i sine sagaer: Hrist, Mist, Skeggiold, Skogul, Hild, Thrud, Hlokk, Herfiotur, Goli, Geirahod, Randgrid, Radgrid og Reginleif.
Odin brukte valkyriene gjerne som sendebud og de red langt av gårde under sine ærend. Våpnene deres blinket og skapte lyset som vi kaller nordlys.
Navnene på noen av valkyiriene i norrøn mytologi er Brunhildr, Göll, Göndul, Gudr, Gunn, Herfjoturr, Hildr, Hladgunnr, Hlokk, Hrist, Sigrdrifa, Sigrún og Svafa. Av dem var Brynhildr den mest kjente.

Poseidon
Poseidon er en av de greske gudene som kan kalle ”førstegenerasjons” Olympierguder og han tilhørte en mektig slekt. Hans far var Cronus, den yngste av 12 titaner og gift med sin egen søster Reah. De fikk til sammen seks barn, som med tider og stunder skulle bli de mektigste innen den greske mytologien. De tre sønnene Poseidon, Zeus og Hades skulle dele jorden mellom seg, med Zeus som den allmektige leder over dem alle. Zeus skulle bli herskeren over himmelriket og ved sin side hadde han sin hustru Hera, som også var hans søster. Hades ble den regjerende guden over underverdenen. Sammen med flere demoniske medhjelpere voktet han over alle de døde som ble sendt ned til hans rike. Den eldste søsteren i barneflokken var Hestia, ildens gudinne og den mildeste og vennligste av alle gudene i Olympia.
Poseidon ble havets gud og hersket over alle områder med vann, salt og ferskvann. De andre gudene bodde i himmelriket Olympia, men Poseidon bodde meste av tiden i et palass laget av koraller og perler på havets bunn. Han var en mangfoldig gud og var i tillegg hersker over jordskjelvenes ødeleggende krefter og hestene. Med sitt til tider hissige og vanskelige temperament brukte han ofte sine krefter til å spre frykt og straff blant menneskene. Men han hadde også sine gode stunder og kunne da bruke sin makt til det gode for både guder og mennesker. Poseidon er ofte avbildet med en tretannet fiskegaffel i hånden og omgitt av delfiner og hester.
Menneskene tilba Poseidon i håp om at han da kunne hjelpe med å trygge sjøreisene. Og de ofret ofte hester ved drukning for å blidgjøre han. I gode stunder kunne Poseidon skape nye landområder i havene og sørge for rolig sjø. I motsatt fall slo han hardt i jorden med sin gaffel og forårsaket voldsom springflo og jordskjelv. Resultatet ble ofte skipsforlis, drukning og mange menneskeliv tapt.
I kraft av hvordan han kunne påvirke jorden med sine krefter hadde han kallenavn som verdensomringeren, verdensrysteren og havmesteren.
Da Poseidon var ute og reiste ble han trukket i en stridsvogn. Hestene som dro vognen hadde hover av messing og gylden man. Havet la seg ned foran hovene til hestene slik at Poseidon aldri ble våt, uansett hvor store bølgene på vannflaten var. I vannet rundt han lekte mange glade delfiner. Posidon ble den beskyttende guden for hesteveddeløp siden han allerede var hestens gud.

Poseidon hadde i likhet med sin bror mye makt over det motsatte kjønn, og de fikk begge mange utenomekteskapelige barn. Med sitt til tider ukontrollerbare temperament skjedde ikke alltid unnfangelsen av disse barna frivillig. Den han ville ha tok han. En av Poseidons mest beryktede affærer var med hans egen søster Demeter. Hun prøvde å unnslippe ved å forandre seg om til en hoppe. Men Poseidon omskapte seg til en hingst og klarte å fange henne. Affæren resulterte i hesten Arion.
Poseidon giftet seg kun en gang. Det var med havnymfen Amphitrite. Hun var datter av Nereus, Den Gamle Mannen Fra Havet. Deres avkom ble Triton, halvt mann og halvt fisk. Hans affære med Medusa resulterte i den bevingede hesten Pegasus. Poseidon kunne enkelt skape seg om til en hesteskikkelse og det er mulig at det var denne skikkelsen han hadde under unnfangelsen av Pegasus.
Han kunne som tjenester noen ganger skjenke sine krefter for forandring til andre. Et tilfelle var da han hjalp den vanlig dødelige kvinnen Caenis til å bli den usårlige kvinnelige krigeren Caeneus.
Poseidon var en lunefull gud samtidig som han kunne hjelpe menneskene og andre guder om det var behov for det. Men da helst etter hans egne spilleregler. Et slikt eksempel var da han sendte en forbannelse over konen til Kong Minos. Kong Minos hadde bevist sin guddommelige rett til å herske over Hellas ved å tilkalle Poseidon og be han sende en okse til han som han så lovte å ofre. Poseidon holdt sin del av avtalen og sendte oksen, men Kong Minos likte den for godt og lot den leve. Poseidon tok da kontakt med Aphrodite, kjærlighetens gudinne, for å få kongens kone Pasiphae til å forelske seg i oksen. Resultatet av forbannelsen ble monstrumet Minotaur, halvt menneske, halvt okse.

Gudene i Olympien ble enige om at jorden i seg selv skulle bli beskyttet og hersket over i form av et samarbeid mellom mange guder. Dette kunne i mange tilfeller føre til disputter om hvem gud som hersket over hva. Poseidon ønsket å herske over Athen, men gudinnen Athena, Zeus datter, vill ha et ord med i laget. De ble enige om en fredelig løsning på problemet. Striden skulle avgjøres med at den av de to som gav menneskene deres mest nyttige gave vant byen. I retur for den nyttige gaven skulle byens innbyggere helt og holdent godkjenne den seirende guden som byens hersker. Poseidon gav folket hesten, men Athena vant konkurransen med sin gave som var oliventreet. Dette treet betydde for menneskene olje, ved og mat. Byen ble oppkalt etter den seirende gudinnen og de bygde et flott tempel til henne på Parthenon. Poseidon ble ikke glad for å tape veddemålet og laget en ny stor oversvømmelse over Attic-slettene før han trakk seg tilbake. Ironisk nok var det nettopp hestene som skulle forandre hverdagen mest for de gamle grekerne. Men til tross for tapet av Athen hadde han fortsatt andre byer han hersket over. Han var også beskytteren for Oraklet og Delphi før guden Apollo overtok dette ansvaret. De to gudene samarbeidet senere under koloniseringen av nye riker.
Selv om det var Poseidon som var hestenes gud var det Athena som skapte stridsvognen. Poseidon involverte seg i den Trojanske krigen da den var på det mest blodige, uten tillatelse fra Zeus. Selv om trojanerne var i ferd med å vinne krigen hadde gudene hadde fått streng beskjed om å holde seg unna. Poseidon var i ferd med å hjelpe og oppmuntre grekerne til å fortsette krigen da budet fra Zeus kom. Han fikk streng ordre om å trekke seg bort, noe han litt trassig gjorde. Han gjorde det kun i respekt for sin bror.
Men Poseidon gjorde andre ting for indirekte å hjelpe med krigen. Han gav de udødelige hestene Xanthus og Balius til Peleus i bryllupspresang. Hestene skulle senere brukes av Achilles under den Trojanske krigen foran hans stridsvogn.
Romerne overtok mye fra den greske mytologien da de kom til makten, men de laget sine egne romerske navn på gudene. Poseidons navn byttet de om til Neptun og for romerne var han primært guden over hester og hesteveddeløp. I Roma var det et tempel nær veddeløpsbanen, bygget til Neptuns ære.

Himmelrikets hester
Norrøn eller skandinavisk mytologi består av legender og overtro fra førkristen tid blant det skandinaviske folket. Og da nybyggere fra vikingtiden bosatte seg på Island fikk denne øya langt ute i havet også en del av denne arven. Og det var på Island mye av dette ble nedskrevet slik at vi i dag ta del i datidens mytologi.
Norrøn mytologi er en samling med overtro og historier mellom nordgermaniske stammer. Historiene ble fremført muntlig gjennom lange dikt, noe som fortsatte gjennom vikingtiden. Vår kjennskap til diktene har vi gjennom Edda og andre middelaldertekster.
I følge den norrøne mytologi begynte det hele med Ginnungagap, det store øde tomrommet før verden ble skapt. En elv rant inn i dette store intet fra det frosne Niflheim i nord. I sør lå Muspell, varm og glødende. Varmt møter kaldt og isen begynner å smelte. Vanndråpene gav liv til kjempen Ymir, som ble forfar til alle frostgiganter. Isen fortsatte å smelte og en ku ved navn Audumla smeltet frem. Da hun slikket i seg den salte isen kom det til slutt frem en mann ved navn Buri. Han var en høy, sterk og pen mann og fikk sønnen Bor. Bor ble gift med Bestla, datteren til frostgiganten Bolthor. De fikk tre sønner der den eldste fikk navnet Odin og de yngre Vili og Ve. Dette i en tid uten jord og himmel, kun Muspell og Niflheim med Ginnungagap i mellom.
Bors sønner likte ikke Ymir og hans uregjerlige og brutale frostgiganter, så de endte med å drepe Ymir. Blodet fra den falne frostgiganten druknet landet deres og kun én gigant og hans kone slapp unna i en båt.
Odin, Vile og Ve tok med Ymir til sentrum av Ginnungagap og fra kroppen skapte de jorden. Av kjøttet skapte de jorden, fra hans knokler fjell og steiner. Blodet ble til innsjøer og de laget havet så stort at ingen skulle kunne krysse det. Av Ymirs hode laget de himmelen og plasserte de fire hjørnene på himmelen ved jordens ende. Ved hvert hjørne satte de en dverg og de hadde navnene Øst, Vest, Sør og Nord. Brødrene plasserte også solen, månene og stjernene på himmelen ved å bruke glødende kull fra Muspell.
Jorden var skapt og lå i midten en ring av dypt hav og nå begynte brødrene begynte å fordele landområdene de hadde skapt. Gigantene fikk sin plass og gjenoppstod i Jotunheimen. Godt skjermet unna det området som skulle få navnet Midgard. En dag gikk brødrene på stranden og fant to falne trær, en ask og en alm. De gav trærne et nytt liv og skapte dem om til Ask og Embla, de aller første menneskene.
I Jotunheimen levde giganten Narvi og han hadde en datter ved navn Nótt (Natt). Hun hadde i likhet med sitt opphav mørke øyne, mørkt hår og mørk hud. Hennes opprinnelse og liv er beskrevet av Snorri Sturluson i Edda. Hun ble gift første gang med Naglfari og fikk sønnen Aud. Andre ekteskap var med Annar og de fikk datteren Jord. Hennes tredje ektemann Delling (skumring) var i slekt med Bor og ble far til deres sønn Dagr. Dagr var lys og fager som slekten på sin fars side og ble symbolet for dagen der moren ble symbolet for natten.
Odin hentet Nótt og hennes sønn Dagr, gav dem to hester og to vogner. De ble satt til å ri over himmelen verden rundt hver 24. time. Nótt kjørte først og hennes hest var Hrimfiaxi, hesten med rimfrost i manen. Hver morgen er jorden dekket av dugg som har dryppet fra bittet til Hrimfaxi. Hesten til Dagr var Skinfaxi, som hadde en lys og skinnende man som lyste opp himmelen og jorden under. Skinfaxi og Hrimfaxi betyr skinnende man og rimfrostet man. Myten om disse hestene tror man har sin opprinnelse i nordisk bronsealder ca. 1200 f. Kr., hvor man kan se sterke beviser for en tro om hester trekke solen over himmelen.

Mundilfari levde i Midgard og hadde to barn og de var så vakre at han kalte sin sønn Mani og sin datter Sol. Faren til søsknene var en arrogant mann og i tillegg giftet Sol seg med en dødelig. Som straff kidnappet Odin og hans brødres søskenparet og plasserte dem på himmelen, dømt til å lede an for Dagr og Nótt for evig. Mani leder veien med sine hester. Han tar med seg månen langs en fast bane og bestemmer tidspunktet for månefasene. De to barna Hjuki og Bil ble kidnappet av Mani og satt i månen og fremkommer som flekker på overflaten. Sol følger etter Mani med sine to hester. En av hestene heter Arvak fordi han står opp så tidlig og den andre heter Alsvid på grunn av sin umåtelige styrke. Sol har det alltid travelt fordi hun blir jaget av Skoll. En ulv som hele tiden følger i hælene hennes og til slutt vil fange henne. Foran Sol er det en annen ulv. Hati Hroovitnisson er Skolls bror og følger etter Mani, som også til slutt vil fanges. Ulvene tvinger Mani og Sol til en uendelig og hvileløs reise over himmelen.
Ragnarok er i følge norrøn mytologi slutten på jorden, og det sies at dette begynner den dagen Sol blir spist av sin forfølger Skoll, som i sin tur vil bli spist av Hati. Før hun blir spist vil Sol føde et meget fagert barn som vil til å ta plassen hennes.

I Trundholm på Sjælland i Danmark fant forskere i 1902 en bronsestatue av en hest som ved hjelp av en vogn dro med seg solen. Vognen i seg selv består av solskiven, en aksel og hjul. Så forskerne er litt usikker på om solen symboliserer er vognen eller om den blir trukket oppi vognen. Uansett er det et oppsiktsvekkende funn. Stauten er datert til 1400-1500 f. Kr og den første hestetrukne vognen man har bevis på i Europa er datert flere hundre år senere hos etruskerne. Hesten på gjenstanden viser at solen ble trukket over himmelen fra øst til vest.

Denne siden ble oppdatert 18.05.04

Klikk her for en printervennlig versjon av denne artikkelen
(Åpner seg i et nytt vindu)