Oslo og Akershus Fjordhestlag

Berømte hester

På samme måte som med mennesker kan det være bare tilfeldigheter som gjør at man oppnår en slags kjendisstatus. Hesteverdenen er intet unntak.
Det kan være hester som har blitt kjent fra film, gjort en heltedåd eller rett og slett vært på rett sted til rett tid og med rett person. Håper vi kan by på litt morsom og interessant lesning. Ofte har berømtheten til hestens eier også gjort den firbente til en legende. God fonøyelse!

Trigger - Copenhagen - Billy - Comanche - Smokey - Bucephalus - Burmese

Trigger
Roy Rogers ble selve idealbildet for den amerikanske cowboy og sammen med sin trofaste hest Trigger laget de en lang rekke filmer, og TV-serie. Mange som opplevde de glade 50-tallet vil nok nikke gjenkjennende til denne duoen, som til og med har fått et eget museum i Missouri USA, hvor Trigger står utstilt.
Roy Rogers ble født 1911 i Ohio som Leonard Slye, eneste gutt blant fire søstere. Familien flyttet etter få år til en farm hvor Roy trivdes godt selv om det var trange tider. I mangel av radio bestod helgeunderholdingen av både sang og dans sammen med naboer. Roy sang, spilte mandolin, danset og lærte seg jodling. Noe som skulle bli en viktig del av hans senere filmkarriere. I løpet av hans andre år på videregående skole ble det klart at farmen ikke klarte å kaste av seg nok til at familien kunne leve her, og det tok ikke så lang tid før hele familien pakket sakene og flyttet til California.
Roy fortsatte med sin sang på hjemmebane, men søsteren Mary overtalte han en dag til å delta på et lokalt radioprogram hvor de etterlyste talentfulle amatører. Roy var nervøs, men troppet til slutt opp med en hjemmesydd cowboyskjorte. Få dager etter sin fremtreden fikk han en telefon fra en lokal countrygruppe og ble tilbudt en plass her. Ikke lenge etter skilte gruppen lag og Roy startet opp en ny sammen med noen av de gamle bandmedlemmene. De dro ut på en stor turné midt under depresjonstiden i USA. Rett etter startet Roy opp en ny trio, hvor hans barndoms jodling fikk en sentral plass. Gruppen The Pioneer Trio fikk fast jobb på en radiostasjon og dette ledet mot deres første fremtreden i en film, som ble raskt etterfulgt av to filmer til. Deres bidrag i filmene var en musikalsk fremføring. Dette førte i årene fremover til en bølge av filmer i årene med musikalske cowboyer.

Roy fikk sin hovedrolledebut og filmnavn Roy Rogers i 1938. Gene Autry uteble fra første filmdag til filmen ”Under Western Star” og ble erstattet av Roy. Filmen ble en kjempesuksess og Roy Rogers filmkarriere hadde for alvor startet opp.
Men ingen westernfilm er komplett uten hester. Rett før filmingen av Roy Rogers første film skulle starte opp ble det holdt audition for hester. Filmstudioet hadde kontrakt med flere omkringliggende staller som sørget for hester til filmene. De tok med seg sine beste hester til studioet slik at Roy selv kunne få velge sin medspiller. Den tredje hesten som ble vist frem var en vakker gylden palominohingst som var både lydig og kvikk.
Som Roys medspiller Smiley Burnette sa: ”Han kan snu på femøringen og fortsatt gi deg vekslepenger.”
Smiley bemerket hvor rask hesten var på avtrekkeren (på engelsk: Trigger). Roy var enig og synes Trigger kunne være et passende navn på hesten, som skulle bli synonym med Roy Rogers i alle deres kommende filmer.
Suksessen med den første filmen gjorde at det ble laget flere filmer med Roy og Trigger, og de ble raskt meget populære hos publikum.
Men selv under Roys voksende popularitet var han hele tiden rask med å tildele Trigger mye av æren for dette. Roy var selv en dyktig hestekar og rytter, og kom meget godt overens med Trigger, som han raskt kjøpte. Kontakten dem mellom skjedde ikke med pisk eller sporer, men med lette berøringer og håndbevegelser. En lett berøring på manken fortalte Trigger hva han skulle gjøre. Det virket som Trigger rent instinktivt visste hva som skulle skje og Roy fortalte at i løpet av deres mer enn 80 filmer, over 100 TV-episoder og utallige andre fremtreden sviktet Trigger aldri og gjorde ingen feil. Trigger lærte seg mange triks, slik som å knyte opp knuter og til og med avfyre en revolver. På filmplakatene pleide Trigger å få navnet sitt rett under Roy Rogers, til og med foran senere leading lady Dale Evans. En gang da Roy var på vei til en filminnspilling veltet hestevognen med Trigger. En oppskaket Roy fikk dratt Trigger ut med tau og hesten spratt opp på bena umiddelbart. For Trigger hadde hele hendelsen vært et nytt filmtricks; å spille død.

Roy fikk en manager som tok hånd om det finansielle og det tok ikke lang tid før man kunne får kjøpt Roy Rogers effekter, alt fra møbler til lassoer. Roy Rogers ble det største navnet den gang innen produktutvikling.
I løpet av årene fikk Roy stadig nye motspillere i sine filmer, men Trigger var alltid med. Rett før 2. verdenskrig var over hadde Roy medvirket i 39 filmer og i sin neste film fikk han Dale Evans som sin motspiller. Hun ble en meget populær kvinnelig cowboy og bestanddelene for en vellykket cowboyfilm var på plass. Roy Rogers var kongen over alle cowboyer, Trigger var verdens smarteste hest, Gabby Hayes var den mest populære filmkompis, The Sons Of The Pioneers var en flott sanggruppe og nå hadde de fått med Dale Evans som den vakreste og livligste westernheltinnen. Hun hadde med seg hesten Buttermilk. Roy og Dale opptrådte sammen med sine hester Trigger og Buttermilk på mange tilstelninger og i 1947 ble de gift.
Tidlig på 1950-tallet hadde TV blitt det største innen underholdningsbransjen og rekrutteringen til filmverdenen sank. Roy var i ferd med å avslutte sin mangeårige kontrakt med filmselskapet og han ønsket nå å lage TV-serie. Roy og Dale laget sammen en ny gjenkjenningsmelodi og sent i 1951 dukket den opp på TV-skjermen. Roy og Trigger hadde da mer enn 80 filmer bak seg.
Trigger ble kalt den smarteste hesten i filmverdenen og fikk oppleve mye i filmene sammen med Roy Rogers. Som den stjernen han var fikk han også to filmtitler etter seg; ”My Pal Trigger” og ”Trigger, Jr.” Selv om hester stort sett lever kortere enn mennesker var det en imponerende merittliste Trigger hadde før han døde i 1965, 33 år gammel.
Trigger ble født i 1932 med navnet Golden Cloud. Faren var en fullblodshest med en bra karriere bak seg og moren en palomino med litt kaldere blod i årene. Fødestedet var en ranch delvis eid av Bing Crosby ved San Diego. Gårdens formann Roy Cloud solgte Golden Cloud ved 3-årsalderen til Hudkins Stables, som leide ut hester til filmindustrien.
Golden Cloud fikk sin første store rolle i filmen ”Robin Hoods eventyr” fra 1938 med Errol Flynn hvor han ble ridd med damesal av Olivia de Havilland. Så kom den dagen da Roy Rogers uventet fikk hovedrollen i ”Under Western Stars”. Hudkins Stables fikk beskjed om å møte opp med sine beste hester for audition så Roy kunne velge sin hest. Trigger ble Golden Clouds nye navn og Roy kjøpte han for 2500 dollars og kjøpte samtidig en dobbelt så dyr sal, prydet med gull og sølv. Roy var storfornøyd med sin nye filmkompis og var overbevist om Trigger visste når publikum så på han slik at han kunne gjøre sitt beste og høste applauser. I løpet av karrieren som spente over 20 år delte Trigger rollen sin når det var behov for litt avlasting. De andre firbente fikk rollenavnene Trigger Jr. og Little Trigger. I tillegg til flere stand-ins og dobbeltgjengere.
Trigger mottok egne utmerkelser og priser for sine filmroller. En tid var Trigger så populær at en fanclub ble stiftet med medlemmer over hele verden. Etter at langt liv døde Trigger på Roys ranch i Hidden Valley 3. juli 1965. Roy var uvillig til å begrave han så Trigger fikk skinnet montert på en modell av seg selv. Han er fremvist i Roy Rogers Museum. Her deler han utstillingsplassen med Trigger Jr., Buttermilk og Roys hund Bullet.
Som Roy Rogers en gang sa det: ”Trigger er det beste som noen gang har hendt meg”.
Trigger Jr. var en arvtaker etter den originale Trigger og ble født i 1941 i Tennesse. Hans opphav var palomino på begge sider og han hadde selv en gylden palomino farge.
Av Roy Rogers 91 filmer ble ”My Pal Trigger” hans personlige favoritt. Etter at Trigger døde ville ikke Roy Rogers at deres kompaniskap skulle ende: ”Når min tid kommer kan dere stoppe meg ut og sette meg ved siden av Trigger som om ingenting har skjedd.”
Da Roy Rogers døde i 1998 ble ikke dette ønsket etterkommet. Men før sin død var Roy en fast gjest på museet som ble laget til minne om han og Trigger. Her lot han seg avbilde av ivrige besøkende sammen med Trigger. Og det som først møter en ved The Roy Rogers/Dale Evans Museum er nettopp verdens mest berømte hest. Ved inngangen står en stor modell av en steilende Trigger og ønsker deg velkommen.

Copenhagen
Hertugen av Wellington ble født som Sir Arthur Wellesley i 1769. Han ble aldri noen dyktig student og det tok ikke lang tid før han endte opp på et franskt militærakademi hvor han raskt fant seg til rette.
Unge Arthur Wellesley hadde funnet sitt rette element og det er nettopp som en hærfører han ble mest kjent. Han skulle i ettertiden betegnes som ”jernhertugen” i historiebøkene etter slaget ved Waterloo. Hans soldater kalte han gjerne ”Old Nosey” etter hans ganske så fremtredende neseparti.
I 1807 syslet den franske keiseren Napoleon med planer om å erobre København og den danske flåten. På denne måten ville han kunne sperre sjøveien til og fra Østersjøen for den britiske flåten. Og forbindelsen mellom England og deres venner i Russland ville dermed bli vanskeligere. Napoleon planla å gjøre Frankrike til Europsa store kesierdømme. England og Russland stod på samme side i krigen mot Frankrike og Napoleon.
Det ble Wellesley som skulle ordne opp i dette og han fikk kommandoen over et lite korps som dro over til Danmark. De gikk i land og erobret København uten altfor mye besvær og blodspill.
Lord Grosvenor var en av de britiske lederne i dette følget og han hadde med seg sin yndlingshest. En hoppe ved navn Lady Catherine. Før striden var omme hadde hoppen et lite eventyr på egen hånd, med en hingst ved navn John Bull. Vel hjemme fødte Lady Catherine et hingsteføll og av nærliggende årsaker fikk hesten navnet Copenhagen (København). Wellesley likte meget godt den vakre hesten og fikk han i gave av Lord Grosvenor. Som en takk for reisen. Og sammen med Copenhagen skulle Wellesley oppleve mange triumfer i årene som kom. Deriblant den største - slaget ved Waterloo.

Napoleon hadde sitt å stri med. Han opplevde å miste nesten hele sin hær på en halv million menn under et felttog mot Moskva i 1812. Etter dette ble han avsatt som keiser i Frankrike og landsforvist til øya Elba.
Men det varte ikke lenge før han stakk fra sitt fangenskap og atter en gang klarte han å få det franske folket på sin side. Og han fikk på beina en ny stor armé.
Wellington og Copenhagen var på denne tiden opptatt med småkriger nede i Spania, men ble sendt ut for å sette Napoleon på plass en gang for alle. Sammen med sin trofaste Copenhagen samlet Wellesley troppene sine i Belgia. Tropper bestående av soldater fra Nederland, Belgia og Tyskland med et britisk regiment som kjernen.
Kl. 10.00 18, juni 1815 braket det løs over de grønne bakkene ved Waterloo. På Copenhagen red Wellesley rundt i fronten blant sine tropper. Tapene av menenskeliv var store og det var sent på kvelden før kanondrønnene stilnet og Napoleon var slått.
Wellesley og Copenhagen hadde da jobbet utrettelig i over 13 timer, og han kunne klappe sin hest på halsen med ordene ”Damned close”.
Napoleon endte igjen på en øy, denne gangen St.Helena, hvor han også døde.
Wellesley var bare midt i 40-årene da slaget ved Waterloo var over og vel hjemme ble han hedret og gikk heretter under navnet Lord Wellington. Sammen med Copenhagen skulle han bli et vanlig syn i London, og også få et byens snodigste minnesmerker etter seg. I London ligger det en plass som heter Waterloo Place, oppkalt etter Wellingtons største seier. I fortauskanten ligger det en grå, skitten stein. Og der har den ligget i over 150 år nå. Wellington var en mann av stort format i historikken, men fysisk sett var han relativt kortvokst. Kombinert med at Copenhagen var en høyvokst hest måtte han ty til litt hjelpemidler på sine daglige rideturer. Det var til Waterloo Place ferden pleide å gå, og steinen i fortauskanten ble hans personlige holdeplass for av- og påstigning. En liten minneplate er i ettertid satt på steinen med en forklaring på hvorfor den ligger der den gjør. Og man kan lett gå forbi Wellingtons påstigningsrampe der den ligger stort sett i veien for parkerende biler.

Wellington skulle få et langt liv og rakk å bli både statsminister, utenriksminister og øverstkommanderende for den britiske hær før han døde i 1852, i en alder av 84 år. Copenhagen fikk også et langt liv og den største ære var å få ri den på turer i Hyde Park. Wellington var i alle år en damenes venn og det var som oftest de som fikk æren av å ri hesten som i England var nesten like berømt som sin eier. Copenhagen døde som en gammel hest og mett av dage. Den ble begravet med militære æresbevisninger, som en feltmarskalk.
I 1838 ble det reist en enorm statue av Wellington og Copenhagen rett utenfor Apsley House i London. I 1883 ble den 40 tonn tunge statuen flyttet til Aldershot i Hampshire hvor den idag står rett ved Royal Garrison Church.
Kilde: Victoria - en dronning for sin tid av Richard Herrmann

Billy
Sammen med George Scorey er nok dette en ukjent duo for de fleste av oss nordmenn, men si navnet til en fotballinteressert engelskmann og du vil meget sannsynlig få et gjenkjennende nikk til svar.
Stort sett har hest og fotball lite med hverandre å gjøre, men ved en helt spesiell fotballkamp er det nettopp Billy og George som fikk æren av at det i det hele tatt ble avspark. George Scorey jobbet i Metropolitan Police i London på 1920-tallet og var sammen med Billy en sammensveiset duo.
Engelskmennene har i over 100 år hatt fotball som en altoppslukende interesse, og en cupfinale var og er en stor begivenhet. Etter en omflakkende tilværelse skulle cupfinalen enedlig få sitt faste tilholdssted i 1923, nemlig den nybygde Wembley Stadion med plass til rundt 100.000 tilskuere.
23. april 1923 skulle den aller første cupfinalen spilles på Wembley og fotballforbundet trodde på 50-60 000 tilskuere og bestemte seg derfor at alle billetter skulle selges ved inngangen. Men interessen for kampen mellom Bolton Wanderers og West Ham oversteg deres fatteevne og da dagen kom var det hele 500.000 som ville på fotballkamp. Det ble rene folkevandringen. Tog og undergrunn brøt sammen, busser kjørte seg fast, menneskemengder strømmet fram over veier, marker og gjerder.
Billettselgerne ved alle inngangene måtte bare rømme og politiet prøvde å stenge portene etter at Wembley var fylt opp til randen, men folkemengdene ble så store at sperringene brøt sammen. Da det var tid for avspark var hele gressmatten fylt opp av mennesker og hadde knapt nok plass til en fotball alene. Omkring 250.000 mennesker hadde klemt seg inn på Wembley.
Metropolitan Police ble kalt inn og blant dem var George Scorey og Billy. Da de kom inn på Wembley sa George etterpå at han så kun et hav av hoder og ikke den minste flik av gressmatten. Det så ut til å bli en håpløs oppgave å få ryddet banen til avspark denne dagen.
På en merkelig måte klarte Billy og George å komme seg fram til midten av banen og begynte å dytte på de nærmeste menneskene pent og pyntelig. Mange lo av dem og mente det var en håpløs oppgave. Paul ba de nærmeste ta hverandre i hendene og rygge steg for steg. Billy satte den brede bakenden til og fortsatte den forsiktige dyttingen. Etter en stund kunne man faktisk skimte en bit av gressmatten.

Billy og George fortsatte ufortrødent videre. Andre politimenn til fots hjalp til. Folkemengden trakk seg tilbake til utsiden av sidelinjen og etter en time kunne kampen sparkes i gang. Men det var trangt om plassen rundt banen, tilskuere stod med føttene så vidt på utsiden av sidelinjene. For fotballspillerne ble det nesten uråd å ta innkast og hjørnespark, og ofte traff ballen veggen av tilskuere og spratt inn i igjen. Bak målene var det så trangt at hodene bokstavlig talt stakk gjennom nettmaskene. Et hardt skudd utenfor målet traff en tilskuer som falt om og en hel menneskemengde veltet som dominobrikker. Men mirakuløst nok var det lite skader å se etter at kampen var ferdig og Bolton hadde vunnet. Dette var også tidene før problematikken rundt hooligans begynte.
George og Billy dro hjem før kampen var ferdig, George hadde andre interesser en fotball.
Billy har siden denne dagen vært kjent som den hvite hesten på Wembley som reddet FA-cupfinalen i 1923. Og kampen fikk navnet The White Horse Cupfinal. Billy var egentlig skimmel, ikke hvit. Filmer og bilder på denne tiden ble produsert i sort-hvitt og da fremstod Billy som hvit.
George Scorey og Billy ble berømte etter den noe spesielle jobben på Wembley og de ble populære innslag på andre arrangement senere. George fikk tilsendt æresbilletter for cupfinalen hvert år senere, selv om han vissnok aldri skal ha brukt dem selv.
Billy døde i 1930 og George Scorey fikk et monument med en av hans hover. Siden cupfinalen i 1923 har det aldri mer vært solgt finalebilletter ved portene. Nå er det kun forhåndssalg.
Engelskmennene har aldri glemt Billy. I 2005 ble det bygd en ny fotgjengerbru ved Wembley Stadion og navnet skulle bestemmes etter en navnekonkurranse. Over en tredel av stemmene gikk til Billy og broen fikk navnet White Horse Bridge.

Comanche
Et av de aller mest omtalte slagene mellom indianerne og de hvite, ”Custer´s Last Stand”, i 1800-tallets USA foregikk ved Little Big Horn 25. juni 1876. Under kommando av General George Custer ble hele regimentet 7th Cavalry utslettet av indianerne.
Siouxstammen under ledelse av Sitting Bull og Cheyennestammen ledet av Crazy Horse stod bak angrepet på Custers regiment med 263 soldater. For indianerne var dette det største slaget de gikk seirende ut av, for de hvite var det startskuddet for en systematisk utrydding av indianerne de kommende årene. Slaget fødte også legenden om Comanche, en av de aller mest berømte hestene i USAs historie. Han overlevde så vidt slaget ved Little Big Horn og ble et symbol for patriotiske amerikanere de kommende årene.
Comanche ble født som villhest rundt 1862 og var mest sannsynlig en blanding mellom mustang og morgan. Han var en vakker hest, brun med hvit stjerne i pannen og omkring 150 cm høy. Etter å ha blitt fanget inn, temmet og kastrert ble Comanche 3. april 1868 solgt til US Army Cavalry i Fort Leavenworth i Kansas. Ganske raskt ble han en stor favoritt hos Captain Myles Keogh som kjøpte hesten for 90$, for å ha han som egen personlig hest. På denne måten fikk Comanche en litt annen status enn resten av hærens hester. Sammen med Myles Keogh ble det mange oppdrag for Comanche.
Under utmarsjene red Keogh sin andre hest Paddy mens Comanche gikk sammen med de andre ekstrahestene. Rett før kampen brøt løs byttet Keogh over til en uthvilt Comanche og red inn i striden. Han var en krigshest.
På høsten 1868 var Keogh og Comanche en del av Custers 7th Cavalry. De kjempet mot Comancheindianerne og Comanche ble såret. Keogh merket ikke dette og kjempet videre til slaget var over. Da oppdaget han en pil som satt i hestens baklår. Såret ble leget og hesten fikk da sitt navn Comanche, som et minne for tapperheten som ble vist under striden til tross for sårskaden.
To år senere ble igjen Comanche såret, og det var på nytt Comancheindianerene kampen stod mot. Resultatet ble en sårskade i benet og han var halt en måned før han ble helt frisk igjen. Bare året etter var det skulderen som ble såret, men denne gangen gikk skaden fort bort. Det sies at Comanche pådro seg hele 12 sårskader i løpet av sine år som krigshest, før det siste slaget ved Little Big Horn.
To dager etter slaget ved Little Big Horn dro et følge ut for å se etter overlevende og gjøre undersøkelser på stedet. Custer og alle hans menn var alle døde og kavalerihestene som overlevde slaget uten større skader ble stjålet med av de seirende indianerne. Den eneste på stedet som var tilbake i live fra 7th Cavalry var en hardt såret hest, nemlig Comanche.
Comanche var så hardt såret at han så vidt holdt seg på bena og det ble bestemt at han skulle få en ny sjanse, symbolverdien i dette ville bli verdifull for de hvite.
Med båt ble Comanche fraktet til Fort Lincoln, omkring 10 mil unna. Hele det neste året ble Comanche pleiet tilbake til livet og oppnådde berømmelse og symbolverdi for det mest berømte slaget mellom indianere og hvite. Han ble aldri mer brukt til ridning og tilbrakte dagene i full frihet på fortet. Ved seremonielle anledninger gikk Comanche i spissen, med svart dekken og stigbøyler hvor det var satt inn et par støvler, snudd baklengs. Publikum elsket Comanche der han deltok på ulike parader og patriotiske markeringer rundt i det meste av landet.
Comanche ble markedsført som den eneste overlevende fra slaget og at det var General Custer selv som red han, noe som ikke er helt korrekt. Men for hæren var det greit at folk trodde dette og det var enkelt å få folk på deres side uansett hva de foretok seg med indianerne den kommende tiden. Hevnen mot indianerne for nederlaget ved Little Big Horn var i gang og i dag ville det rette ordet for fremgangsmåten blitt folkemord.

Kavaleriet flyttet i 1888 til Fort Riley i Kansas og Comanche var på denne tiden over 20 år, men med fortsatt ved god helse. Ennå var han et verdifullt symbol for slaget ved Little Big Horn. Det ble sagt at Comanche på sine eldre dager fikk smaken på øl, og for soldatene var han en slags maskot.
Det var også i Fort Riley Comanche døde 29 år gammel av kolikk, 7. november 1891. Offiserene ønsket å bevare Comanche for ettertiden og de tok kontakt med Lewis Lindsay Dyche ved universitetet i Kansas. Han fikk utført en utstopping av Comanche, som ble værende på universitetet etter endt oppdrag.
I dag kan besøkende beskue Comanche på Naturhistorisk Museum ved universitetet i Kansas. Han er utstilt med kavaleridekken og sal på seg inne i et glassbur. Tidligere var buret skiltet med ”Sole survivor of the Battle of Little Big Horn” (Eneste overlevende fra slaget ved Little Big Horn). Skiltet ble fjernet i 1970 etter anmodning fra lokale indianerstammer.

Smokey
Cat Ballou er en westernkomedie som ble laget i 1965 med Jane Fonda i hovedrollen.
Lee Marvin hadde rollen som den fordrukne revolvermannen Kid Shelleen. Og hesten Smokey var hans lys skimle motspiller. Under en av sluttsekvensene hadde igjen Kid Shelleen vært borte på whiskeyflaska og satt oppå Smokey lent mot en murvegg. Regissøren Silverstone spurte hestetreneren om det var mulig å få Smokey til å krysse frambena. Treneren sa at det ikke var naturlig for en hest å gjøre dette, men kunne prøve å trene det inn hvis han fikk et par dager. Silverstone hadde ikke et par dager å ta av, og de fikk en time på seg. Men Smokey var med på notene. Litt bestikkelse med sukkerbiter og scenen var i festet til filmen.

Bildet ble det meste kjente fra filmen "Cat Ballou" og kom på forsiden av Time Magazine.
Senere vant Lee Marvin en Oscarpris for beste mannlige birolle for sin tolkning av Kid Shelleen. Han startet sin takketale med: "Halve denne tilhører antagelig hesten".
Sangeren Nat King Cole og Stubby Kaye hadde rollene som byens trubadurer og var fortellerene i filmen. Under innspillningen hadde Nat King Cole problemer med å synge i den tynne fjelluften. Det viste seg at han da allerede hadde fått diagnosen lungekreft. Han døde kun noen få måneder etter innspillingen.

Bucephalus
Alexander den Store ble født i 356 f. Kr i Pella, den gamle hovedstaden i Makedonia. Han er regnet som en av historiens største hærførere og erobret det meste av det som på den tiden ble regnet som den siviliserte verden. Hans far var Kong Philip II av Makedonia og hans mor prinsesse Olympias, som han hadde et nært forhold med. I løpet av sitt relativt korte liv ble han gift to ganger. Roxane var prinsesse av Sogdania (Uzbekistan) og ekteskapet varte kun 4 år før hun ble enke. Alexanders sønn ble født etter at han døde av feber i en alder av bare 33 år 10. juni 323. Statira var hans andre hustru.
Alexander var et militært geni og nøt stor aktelse fra sine tropper for hans lederskap og mot. Da han erobret Egypt ble han sett på som deres befrier og ble kronet som en farao og fikk gudestatus. Erobringene inkluderte også Syria, Persia og en stor del av Asia.
Med på erobringene hadde Alexander alltid med seg sin trofaste og imponerende hingst Bucephalus. Legenden og Bucephalus begynner med thessalianeren Philoneicus. Han tok med seg en villhest til Phillip II, Alexanders far, og håpet kongen ville kjøpe hingsten. Philips ba hestemesteren i sitt kavaleri å sette seg opp og ri hesten, men han ble umiddelbart kastet av. Philip ble ergerlig på Philoneicus fordi han hadde tatt med en så uregjerlig hest som ingen klarte å håndtere. Alexander var 12 år på denne tiden, men hadde en stund observert Bucephalus og trodde han hadde funnet ut hvordan hesten kunne temmes. Han sa til sin far at han kunne ri hesten, men dette ble ansett som en skammelig oppførsel overfor de mennene som hadde prøvd å temme hesten. Philip prøvde å overhøre sønnens uttalelser om at hvis han sendte hesten tilbake til selgeren ville han tape noe spesielt. Alexander sa han kunne temme hesten og at han ville betale hele dens verdi om han skulle mislykkes. Philip gikk med på å betale ut hesten om Alexander skulle lykkes i oppdraget sitt. Hestens verdi var en enorm sum penger for en 12-åring på denne tiden, selv for en kongssønn. Men Alexander hadde en plan som han nå satte i gang med. Ivrig overtok han tøylene og ledet hesten ut i solen. Han hadde notert seg at hingsten hadde veket unna sin egen skygge, og når en rytter satt på ryggen ble skyggen enda mer skremmende. Ute i solen med skyggen bak seg begynte han å stryke, klappe og snakke med hesten. Hesten roet seg ned og det tok ikke lang tid før 12-åringen kunne stige opp på ryggen. Fra før hadde Alexander ervervet seg betydelige rytterkunnskaper, og med myke og rolige signaler uten spark og sporer, og ved å holde skyggen bak seg kunne han ri hesten utover slettene. Hele tiden mens han snakket, strøk og klappet den, slik at når de snudde var skyggen ikke så skremmende lenger og Alexander hadde fått dens tillit. Etter runden i galopp returnerte Alexander i triumf til tilskuerne og sin far, som alle var imponerte over bragden. Det ble sagt at faren Philip felte sine tårer av ren stolthet og forkynte at sønnen ville bli en stor hærfører en dag med et stort rike som skulle bli hans. Han holdt sin del av avtalen og kjøpte ut den vakre hesten og gav den til sin sønn.
Hingsten fikk navnet Bucephalus, noe som betyr ”Oksehode”, da den hadde et ganske kraftig og bredt hode.
I sine ungdomsår ble Alexander undervist av filosofen Aristoteles, og 20 år gammel overtok han tronen i Makedonia etter sin far.
Som konge begynte han etter hvert sine erobringstokt, og Bucephalus var alltid med. På denne tiden ble det kun brukt hodelag og et klede lagt over hestens rygg. Lærsaler og stigbøyler var fortsatt et stykke inn i fremtiden. Men dette forhindret ikke Alexander i å tilbakelegge tusener av kilometer på Bucephalus´ rygg. Sammen erobret de mange land og de var under reisene uatskillige.
Under Alexanders siste store slag ved Hydaspes elvebredder i India juni 326 døde Bucephalus av skader fra striden. Det var et hardt slag for Alexander og under den store begravelsen felte han sine tårer over Bucephalus´ grav. Det at han nå kunne kalle seg Alexander den Store var mye takket være Bucephalus.
Alexander grunnla to nye byer ved Hydaspes. Alexandria Nicaea fikk dette navnet for å markere sin egen seier under hærtoktet.
Men han minnet også sin mektige hest ved å grunnlegge byen Bucephala (I dag Jhelum).

Burmese
Dronning Elizabeth II av England har i alle år vært hesteinteressert og ofte blitt sett på hesteryggen. En interesse hun også deler med flere andre medlemmer av sin nærmeste familie. Og det er en spesiell hest som gjennom årene nok har fått sin spesielle plass i hennes hjerte etter at de sammen har vært med på både parader og mer hverdagslige rideturer.
I Fort Walsh, beliggende i Saskatchewan i Canada, ble det 1962 født en sort hoppe på stutteriet tilhørende The Royal Canadian Mounted Police.
Denne helt spesielle politistyrken ble stiftet i 1873 som en halvmiltær poilitistyrke til hest. Med hensikt å forebygge mot den lovløsheten og uroen man begynte å se i nabolandet USA i forbindelse med gullrushet og koloniseringen av landet. Det ridende politistyrken fikk stor makt i Canada, men misbrukte aldri den. Med årene har politistyrkene, ofte kalt Mounties, fått en mer seremoniell rolle.
Deres musikk og paradestyrke består av 32 ekvipasjer og det brukes kun sorte hester. Og da det i 1962 ble født et helsort føll var det tenkt at det skulle få en plass i paraden i voksen alder. Blackie, som hoppen ble kalt, ble alles favoritt, men det ble ansett at hun var for liten til å kunne få plass i musikkparaden.
Men helt overraskende ble det bestemt at Blackie skulle få sjansen til en plass i paraden. Hun ankom treningsstallen i Regina og fikk et nytt navn for å demonstrere sin nye posisjon. Alle føll som ble født det året ble døpt til navn som begynte på B. Blackie ble døpt om til Burmese.
Burmese deltok på treningen gjennom tre år og ble så lærehest nye Mounties som skulle lære å ri. Så ble politistyrkene flyttet til Ottawa og kun spesielt utvalgte mounties skulle ri hestene. Burmese var fortsatt en stor favoritt og fungerte meget godt i treningen, og ble derfor med til Ottawa. Men hun fikk ikke fast plass i musikkparaden og fungerte som reservehest.
Etter noen år ble en av de eldste hestene pensjonert og Burmese overtok plassen i paraden. All treningen hadde vært til nytte og ble snart paradens beste hest og ledet an de andre hestene i showet.
(På bildet dronningen og Burmese til høyre på ridetur med preisdent Reagan fra USA)

The Royal Canadian Mounted Police reiste rundt med sin musikkparade og i april 1969 skulle de opptre under Royal Windsor Horse Show i England.
De fikk høre at Dronning Elizabeth så seg om etter en ny ridehest og bestemte seg for å gi henne en av sine beste hester i gave til henne. Dronningen sa hun følte seg beæret over å få ri en av de vakre sorte hestene til RCMP, selv om de kongelige vanligvis red skimle eller hvite hester. Burmese ble valgt ut og ville med dette bli enda mer berømt.
Da RCMP kom til England ble Burmese presentert for dronningen, og hun ønsket at den sorte hoppen skulle delta i korpset en siste gang før hun reiste til sitt nye hjem i Windsor Castles staller. Burmese hadde ikke trent på en stund og hadde aldri opptrådt for så store menneskemengde før. Men det var ingen grunn til bekymring. Burnese ble den store stjernen i sitt siste RCMP-show.
Men Burmese forlot ikke paradenes verden etter å ha byttet eier og hjemland. Med dronningen på ryggen deltok hun i mange seremonielle parader i Londons gater. Og det ble også mange rideturer i Windsors parker.
Dronning Elizabeth og Burmese deltok på den seremonielle Trooping the Colour-paraden gjennom hele 18 år fra 1969 til 1986. Denne paraden er en seremoniell utgave av en århundrer lang tradisjon fra det miltære som brukte flagg av ulike farger som faste samlingspunkter for sine sine tropper under kamphandlinger. Under sin egen årlige bursdagsparade satt dronningen på ryggen til Burmese. Også i 1981 da seks skudd ble avfyrt. Selv om Burmese ble noe skremt gikk det greit for dronningen å roe henne ned.
Den siste offentlige oppgaven til Burmese var Trooping the Colour-paraden i 1986, og hun ble etter dette pensjonert. Dronningen skaffet ingen erstatter for Burmese da hun etter 1986 har deltatt i paraden sittende i en vogn.
Da Burmese ble pensjonert stod hun ute på gressengene ved Windsor Castle, nær nok til at dronningen kunne se henne gjennom vinduet. Da Burmese døde i 1990 ble det reist en statue til hennes ære på Windsor Castle.
Da Dronning Elizabeth hadde sittet på tronen i 50 år ble det i Saskatchewan satt opp en bronsestatue av dronningen sittende på ryggen til sin favoritthest Burmese. Statuen ble avduket av dronningen selv under et besøk i 2005.

Denne siden ble oppdatert 19.04.04

Klikk her for en printervennlig versjon av denne artikkelen
(Åpner seg i et nytt vindu)