 |
|
|
Historien om Fjordhesten
|
Vikinghest, Nordfjordhest, Vestlandshest, Fjording, Norsk Fjordhest; kjært barn har mange navn. Gjennom årene har den samme hesten hatt mange benevnelser, men i dag kjenner vi den best som Fjordhest – Norges nasjonalrase.
Fjordhesten har en lang historie selv om den ikke ble nøyaktig stambokført før det siste århundret. Både tilfeldigheter og naturens harde lover har bidratt til dagens Fjordhest. I de senere år har også en planlagt og konsentrert avl for å fremme en distinkt og egenartet rase vært med på å forme den lille gule hesten. Folk flest kan ofte enkelt skille ut fjordhesten, både på grunn av fargen, den buede ståmanen med den mørke midtstripen og dens uttrolige allsidighet.
Istid over Skandinavia
Fjordhestens historie tar sine første små steg ved slutten av siste istid for 10.000 år siden. Den første Fjordhesten slik vi kjenner den i dag er fortsatt et godt stykke unna, men den tidlige stamfaren hadde vandret rundt i Europa mange år allerede.
Da isen begynte å trekke seg tilbake fra Skandinavia tok det ikke lang tid før beitende dyr dukket opp. De nøt godt av de store gresslettene som steg fram etter hvert som isbreene ble mindre, og snart var hele området vi i dag kjenner som Nordsjøen tilholdssted for et rikt utvalg med beitende dyr. Havet lå mye lavere på denne tiden og bortsett fra den dype Nordsjørenna var det tørt land mellom De Britiske Øyer, Danmark og sørlige deler av Norge og Sverige.
Men så langt nord var det fortsatt et værhardt klima og de hestene som hadde sine leveområder her var små, ullpelsede ponnier som fint klarte seg i de strenge temperaturene og begrenset tilgang av mat i vintermånedene. Hester større enn ca. 140 cm i mankehøyde ville være avhengig av andre leveforhold enn det som ble tilbudt her i nord. Derfor var størrelsen på alle de hestene som levde i Nord-Europa av en beskjeden størrelse.
Tarpan var den hesterasen som hadde sine leveområder i Europa og store deler av Asia. Man regner med at Tarpan stort sett er brukt som en samlebetegnelse for flere ulike typer hester med store fellestrekk i kroppsbygning og utseende.
Da istiden nærmest seg slutten steg havet og vekten av de enorme ismassene ble borte steg landområdene fram. Den Keltiske Ponnien ble betegnelsen for en stor gruppe av de hestene som hadde sitt leveområde så langt nord og i dag kan mange ponni –og hesteraser dra sin historie tilbake til nettopp Den Keltiske Ponnien. Fjordhesten er en meget sann representant i denne gruppen. Et særtegn med Den Keltiske Ponnien er at den ikke hadde kastanjer og i Norge er det blitt funnet flere Fjordhester som også mangler dette.
Mange bøker forteller at Fjordhesten også har hentet sin opprinnelse fra den Mongolske Villhesten og at den derfor står i nært slektskap med Przewalskihesten. Likheten er absolutt til stede både når det gjelder farge, avtegn og det bygningsmessige. Men senere års forskning har avslørt at Przewalskihesten etter all sannsynlighet har lite slektskap med noen av dagens hesteraser. Dens kromosomtall er 66, mot 64 som er vanlig på alle dagens hesteraser. Selv om noen forskere mener at dette ikke er ensbetydende om at forbindelser til dagens raser ikke kan bortforklares, er det nok mest sannsynlig at Fjordhesten har sitt opphav fra Tarpan og Den Keltiske Ponnien.
Leveområdene endrer seg
Da isen smeltet steg vannmassene og de store flokkene med hester ble splittet opp. Noen ble landfast på De Britiske Øyer og andre i Skandinavia. I Sverige ble denne lille stedlige hesten grunnlaget for Gotlandsrussen, og de hestene som forflytte seg oppover til Norge gikk senere under kallenavnet Vikinghesten.
Da de første menneskene bosatte seg i Norge var mest sannsynlig hestene et vilt som alle de andre, men bruken regner man med ble ganske etablert for 3000 år siden. Vikingene var både erobrere og kolonisatorer og hesten fulgte med på de ulike toktene.
Vikinghesten var en robust og tettbygd ponni som klarte seg godt i det tøffe norske klimaet. Da vikingene dro med sine langskip til både Island og De Britiske Øyer fulgte hestene deres med, og hadde stor innvirkning på de stedlige rasene som etter hvert utviklet seg. Islandshesten ble en vellykket blanding av både britiske ponniraser og den lille Vikinghesten.
Avlen gikk også andre veien. På sine tokt tok vikingene med seg hester hjem igjen, og fra sydligere breddegrader var det litt edlere hester som var de dominerende. Det harde klimaet i Norge rensket fort ut disse hestetypene, men de rakk nok å sette sitt preg på de innfødte hestene ved kryssavling.
Vikinghesten er flittig avbildet på flere gamle billedfremstillinger, bl.a. utskjæringer og runesteiner. Det var også allerede på denne tiden blitt vanlig å klippe hestens man til en stående bue for å fremheve halshvelvingen. Hingstekamper ble arrangert slik at vikingene kunne velge ut de sterkeste individene.
Vikingene var ikke så opptatt av å renavle sine hester, men klimaforholdene fremmet bare de mest hardføre hestene og forsøkene på å avle fram lettere og edlere hester ble nok i stor grad ganske mislykket. I tillegg måtte hestene kunne verne seg mot rovdyr, noe som ikke lå i naturen til de importerte rasene.
Utover i middelalderen ble det sterke innslag med utenlandske hesteraser i Norge, men de fikk satt lite preg på de hestene som hadde sin leveområder lengst vest i Norge. På Vestlandet hadde ikke bøndene råd til store hester som spiste mye, og de klarte seg dårlig på de små og karrige vestlandsgårdene. Disse hestene fikk utvikle seg på sin kant og kunne på denne måten samles om en egen rase i utseende og fysiologi. Vestlandshesten, som ble en samlende betegnelse, greide seg fint på lite mat og var fortsatt den hesten bøndene satte sin lit til.
De svarte årene renavlet Fjordhesten
Svartedauen skulle få mye å si for Fjordhesten. Da denne pesten bølget fram, etter at et skip la til havn i Bergen i 1349, betydde dette enorme omveltninger for befolkningen i Norge. Nærmere to tredjedeler av landets befolkning døde og det var knapt noe sted som ikke ble rammet. Resultatet ble mange øde gårder og husdyrene måtte klare seg som best de kunne alene.
|
|
|
Svartedauen første til flokker
med eierløse hester.
|
Hestene samlet seg i flokker og kulde, matmangel og rovdyr gjorde at kun de sterkeste overlevde. Små, nøysomme hester med sterke ben og runde kropper med kraftig vinterpels var de som klarte seg de påfølgende årene. Alle de importerte edlere, tyngre og større rasene maktet ikke dette livet og bukket under.
Det opprinnelige villhestpreget kom fram igjen og dyktige lederhingster og lederhopper reddet flokkene sine gjennom de tøffe årene etter svartedauen. Det var kun de sterkeste og mest livskraftige dyrene som overlevde. Naturens lover sørget for en utvikling mot den gamle Vestlandshesten igjen. En renavlet rase som hadde mange likhetstrekk fra sin gamle forfar Tarpan.
Den vanlige fargen for Tarpan var gråblakk med svart ål, halefjær og andre primitive avtegn. Fargen og avtegnene dukket opp på Vestlandshesten igjen sammen med flere sjatteringer av andre blakkfarger. Gamle nedskrivninger forteller også om brune, borkete, røde, svarte, grå og gule hester av denne lokale rasen. Farger ganske lik Islandshesten av i dag.
Da Norge begynte å hente seg etter svartedauen utover på 1400-tallet begynte folk å bosette seg på mange av de til da øde gårdsbrukene. De trengte hester for å dyrke opp jordene igjen og de fant dem i flokkene med eierløse villhester som streifet rundt. Det var lite penger å hente for den vanlige bonden på denne tiden og den lille sterke hesten viste seg å passe utmerket. Det var hardføre og arbeidsvillige dyr som fint klarte seg med lite mat. De var også stødige på foten og hadde ingen problemer med å jobbe i det bratte terrenget. God fruktbarhet sikret nye generasjoner av hester og de oppnådde stort sett en meget høy alder.
Bøndene som bodde på både utilgjengelige og bortgjemte bygder og gårder i dype daler på Vestlandet avlet videre på denne hesten som hadde en så stor rolle i deres hverdagslige slit. De passet på å holde hesten unna myndighetene som sannsynlig hadde beslaglagt dyrene og kryssavlet for å få frem en rase etter deres smak.
Vestlandshest ble en vanlig betegnelse, og gjennom generasjoners arv hadde de ervervet seg en dyktighet for å takle rovdyr og hardt klima. Da Vestlandshesten ble solgt videre til Østlandet klarte den seg fint her til tross for stor hyppighet av rovdyr. Importerte hester hadde vokst opp i mer beskyttede omgivelser og hadde ikke samme rovdyrinstinktet. Fjordhesten av i dag har også fulgt denne utviklingen og den gamle kunnskapen om overlevelse mot rovdyr er sterkt svekket.
Behovene endrer seg
Varer ble fraktet fra Vestlandet til Østlandet og i mangel av veier på 1600 og 1700-tallet var det Vestlandshesten som viste seg fram som den beste kløvhesten på den bratte og vanskelige ruten. Hestehandlere drog samme veien med sine hester for å selge dem på Østlandet. Men dansker og andre mennesker som hadde noe å si i Norge var ikke noe særlig begeistret for den lille hesten som var så godt likt hos vestlandsbøndene. Det ble gjort forsøk med kryssavl for å oppnå en større hest som de mente var optimal for datidens behov.
Men mange kjøpere på Østlandet valgte likevel Vestlandshesten framfor de større rasene fra området. Den lille hesten var både billigere i innkjøp og å fóre på, samtidig som den var en kvikk og energisk hest.
Utover på 1800-tallet ble veiene i Norge bedre og handelen blomstret opp. Norge ble fri fra danskeveldet og fikk egen grunnlov. Bøndene fikk mer å si i landet og flere fikk viktige posisjoner i styre og stell. Jordbruksredskaper, vogner og maskiner ble både større og mer effektive. Nå begynte selv bøndene å snakke om et behov for en større hesterase, som kunne trekke de tyngste hesteredskapene.
|
|
|
Familiehesten.
|
Et eksperiment ble utført med Vestlandshesten. Fóringen til hestene i oppveksten ble endret til å inneholde bedre og mer næringsrik mat. Dette resulterte i noe større vekst, og oppmuntert av dette ble det igangsatt et stutteri på Hjerkinn i 1844. Men de ønsket å bruke mest mulig ulsblakke Fjordhester, som var meget populære på denne tiden da nasjonalromantikken var i full blomst. En avl bestående av hester med kun denne fargen og til dels stor innavl resulterte raskt i albino avkom og allerede 12 år etter ble prosjektet nedlagt. De arvelighetene vi i dag kjenner med fjordhestens farger var ikke vanlig kunnskap på denne tiden.
Flere høytstående mennesker i staten fortsatte på sitt arbeid med å fremme hesteavlen i Norge. Og hovedarbeidet bestod i å få frem større og sterkere hester.
Avlen av Fjordhesten fortsatte hos bøndene i de bortgjemte dalene, hvor de standhaftig holdt på den rene avlen for å bevare hesten de hadde så godt nytte av på gårdene og passet til deres bruk. Selv om avlsarbeidet var meget tilfeldig ble uansett rasen bevart. Fargene på hestene spente også over et større register, selv om det ikke finnes bevis på at blandingsavl er årsaken til det. På de større bygdene i Nordfjord og Sunnmøre ble Nordfjordingen (som ble østlendingenes betegnelse på hesten) både større og mer ensartet i fargene da avlen var mer planlagt.
Blandingsavl
Siden midten av 1800-tallet fantes det i Norges en statstilsatt statsagronom. En av hans arbeidsoppgaver var å sørge for gode arbeidshester på Vestlandet. De små bygdene på Vestlandet hadde knapt nok veier og Norge ellers bar preg av å være en koloni under Sverige.
Statsagronom Lindeqvist besøkte Vestlandet i 1861 og var ikke imponert over det han møtte, verken gårder eller hestene. Han mente at det ikke fantes noen gode avlshingster av Vestlandsrasen, som hadde sin største styrke i evnen til å komme fram i bratt terreng framfor den store styrken til de større Gudbrandsdal/Dølehestene som nå var vanlig på Østlandet.
|
|
|
Fjordhesten er sikker på foten
i bratt terreng.
|
Lindeqvist var ikke interessert i å bevare den gamle rasen, han ville ha en skikkelig arbeidshest som kunne hjelpe til med å dyrke opp jorda på Vestlandet. Derfor tok han med seg fire dølehester over til Vestlandet slik at de skulle brukes i et avlsprogram sammen med Vestlandshesten. Dette for å effektivisere jordbruket.
De fire hingstene ble stasjonert ut på fire gode jordbruksbygder. Napoleon Soleglad ble boende på Voss, Harald Viking i jordbruksbygda Vik i Sogn. Den tredje hingsten het Batalden og ble stående i Førde og siden til Fana. Brage stod først på Birkeland i Hardanger og siden i Synnylven, Møre og Romsdal. Dette er steder hvor Dølehesten fortsatt har et godt grep.
Blandingsavlen hadde foregått en stund da turen hadde kommet til Nordfjord og Indre Sunnmøre. Her stod fortsatt Fjordhesten sterkt og et av de opprinnelige hjemstedene for denne rasen. De hadde lenge stått imot presset fra blandingsavlerne og satset i stedet på en planlagt og avl av kun Fjordhest. Bøndene visste hva de ville og det var å beholde Fjordhesten slik den var.
I 1892 kom hingsten Rimfakse 146 til bygda, en vakker hingst med flott farge. Fra morssiden hadde Rimfakse rent fjordhestblod hvor morfaren var den kjente Rosendalsborken. Men faren var av blandingsblod og kunne dra sin slektslinjer tilbake til Harald Viking, dølehesten som ble utplassert på Vik i Sogn flere år i forveien.
Rimfakse ble viden kjent i området og det var mange føll som vokste opp med hans gener i årene. På denne tiden ble jordbruket bedret og krav om en større hest vokste fram, noe som nok er en grunn til at den rene fjordhestavlen snart stod for fall. Selv en statskonsulent som snakket varmt om Fjordhesten hjalp lite etter hvert som Rimfakse avlet flotte føll og flere av dem ble premierte hingster.
|
|
|
Rimfakse.
|
Svakhetene fra Rimfakse var et til tider litt vanskelig lynne og trang bakbensføring, noe som gjorde den ikke enkel å bruke i skysstrafikken. I andre ledd ble disse svakhetene forsterket og til tider mye innavl gjorde ikke situasjonen bedre. Fargene ble stygge og lynnet ble kraftig forverret. Bruken av hestene ble vanskelig da de ble sure og vrange og ofte sprang ut under arbeid og kjøring.
Vestlendingene begynte å murre og mente at blandingsavlen ikke hadde ført fram til bedre hester enn den rene Fjordhesten, snarere tvert imot. Diskusjonen fikk sitt klimaks under et møte i Innvik i 1907. Salen var stappfull av hestefolk og det var den ferske staskonsulent K. Teig som skulle prøve å ordne opp. Han var nølende til kravet om at blandingsavlen skulle fjernes helt. Men beskjeden var klar: Hvis ikke han ryddet opp i dette skulle bøndene selv ordne det. De begynte å granske stambøker og hester med mistanke om dølehestblod ble rensket ut. Avlen måtte begynne på nytt og nye hingster av rent blod måtte fram i lyset for å hjelpe med å starte nye avlslinjer og stambøker.
Nye tider for Fjordhesten
Njål og hans avkom var noen av de hingstene som kom til heder og verdighet etter mange år med blandingsavl. Det er hit alle nålevende fjordhester kan dra sine slektslinjer. Njål ble født i 1891 i Sogn og Fjordane og ble solgt til Sunnmøre. I 1895 og 1896 fikk Njål fornyet sin 2. premie og kjøpt opp av statskonsulenten for husdyr på Vestlandet og plassert ut hos fórvert Rasmus L. Sunde hvor han døde 19 år gammel.
Njål avlet meget gode avkom og de ble tatt godt vare på i de årene blandingsavlen med Dølehest var i ferd med å øke i popularitet. Så da møtet i Innvik ble avsluttet i 1907 var det nettopp Njål og hans sønner som skulle sette grunnlaget for den nye fjordhestavlen. Dette var 3 år før Njål døde så han ble faktisk ikke ordentlig verdsatt før i slutten av sitt liv. Fórvert Rasmus Sunde standhaftig holdt seg til sin flotte fjordhesthingst i alle årene med blandingsavlen. Njåls popularitet steg til nye høyder og i 1907 bedekket han 97 hopper, mot 13 det første året hos Rasmus. Det er registrert 31 sønner og 88 døtre etter Njål i stamboka og 20 av sønnene oppnådde premiegrader. De fire mest kjente sønnene var Rosenkrants 239, Rolv Njålson 264, Fremad 275 og Odin Fridtun 423.
Den ene slektslinjen som går utenom Njål er Enok 1610, men de har felles stamfar på farssiden. Kåre 189 ble født i 1893 og var av Njåls generasjon. Dessverre vet man lite om Kåres opphav, og mange som nøster opp sin hests slektstavle vil stoppe opp ved denne hingsten. Noe som er av stor sannsynlighet da Kåre fikk 24 sønner og 47 døtre etter seg.
|
|
|
Rasmus Sunde med Njål og Kåre.
|
Med den økende interessen for Fjordhesten ble det snart stiftet avlslag flere steder i Norge. Det var da vanlig med en hoppe og en unghest på gårdene. For å kunne få mulighet til å bruke de beste hingstene i avlen slo bøndene seg sammen for å kunne stille sterkere i en handel om en god hingst. Det var også lønnsomt å stå sammen om å holde hingsten. En samlet gruppe i et avlslag står på mange måter sterkere.
Etter siste verdenskrig stod på nytt Fjordhesten i fare. Da hadde maskinene innhentet hestene på gårdene og interessen for Fjordhesten var raskt synkende. Hestetjenesten i Forsvaret ble nedlagt og nå måtte det satses på andre måter for å få opp populariteten til Fjordhesten.
Det ble bl.a. satset på eksport til USA, og i 1987 løftet et fly fra Gardermoen med 40 Fjordhester om bord. Norsk Fjordhestsenter på Nordfjordeid ble stiftet, og alle muligheter for å spre reklame om Fjordhesten ble benyttet.
Fjordhesten som brukshest ble et begrep.
Norges Fjordhestlag ble stiftet i 1949 da folk så at Fjordhesten var på vei ut av landbruket og markedsføring av Fjordhest til eksport ble en viktig arbeidsoppgave. I tillegg skulle det arbeides for økt bruk av Fjordhesten i turisme, terapi og rideopplæring.
Hingsteutstillingen på Nordfjordeid har i mange år vært et viktig vindu mot utenlandske oppkjøpere. Mang en hingst har blitt solgt under dagene her og mange også til utlandet.
Fjordhesten i dag
I alle tider har Fjordhestens varemerke vært allsidighet, hardfør, arbeidsvillig, sunn og den har et jevnt godt lynne. Bruksegenskaper som gjør at den har vært en flott tilskudd til gårdene, fungert flott som skysshest og har blitt en populær og allsidig brukshest. Den har blitt brukt mye som kløvhest da den er fotsikker, sterk og vet hvordan å ta seg fram i tøft og ulendt terreng.
I forsvaret har Fjordhesten sammen med Dølehesten blitt brukt for frakting av kanoner gjennom ulendt terreng. Det var på 1920-tallet artilleristene funderte på hvordan de skulle få med seg kanonene på steder uten veier. Og løsningen ble å sette hestene inn i militærtjenesten. Det viste seg at det var kun Fjordhesten som klarte det bratteste og mest ulendte terrenget. Innkjøp av hester til forsvaret tok slutt i 1977 og i 1986 var hestetjenesten i Forsvaret avviklet.
|
|
|
En soldat og hans hest tar seg fram
gjennom elven.
|
Fjordhesten og skysskjøring er et kjent bilde, og mange kjenner til skysskjøringen i Briksdalen. Turiststrømmen ble meget stor omkring 1850 og dette presset på et behov for skysshester som kunne kjøre dem rundt. Med inntog av andre måter å forflytte seg på ble skysstrafikken etter hvert borte. Fjordhestene i Briksdalen er fortsatt kjent selv om de nå fra 2003 har blitt delvis erstattet med dieselbiler.
Selv om vi i dag er godt og vel inne i maskinalderen har Fjordhesten fortsatt en viktig rolle på både gården og i skogen, selv om det de aller fleste steder er av nostalgiske årsaker. Men interessen for hesten i arbeidsbruk er økende.
Fjordhesten har tatt steget over i sportsverdenen, men sliter fortsatt noe med å bli fullt godkjent på linje med andre og edlere raser. Men faktum er at det finnes knapt en mer allsidig rase, og gode sportslige resultater kan også gjøres med en liten gul hest. NM og Nordisk Mesterskap for Fjordhest har kommet for å bli.
Norsk Fjordhestsenter på Nordfjordeid og Norsk Fjordhestgard på Breim har vært viktige steder for både avl og bruk av Fjordhest, med både rideskoler og folkehøyskoler. Hingsteutstillingen på Nordfjordeid er et høydepunkt for mange og godt besøkt av utenlandske fjordhesttilhengere.
Fjordhesten har gjort sitt inntog i utlandet. Her er den som oftest enda mer populær enn i hjemlandet og prisene kan ofte komme opp på et meget høyt nivå. Det er allsidigheten og det menneskevennlige temperamentet som har fanget stor interesse fra de andre landene.
Dronningen av Romania fikk med seg to grå fjordhester fra Norge i 1910. På samme tid importerte sultanen av Tyrkia også et par fjordhester. Rett etter 2. verdenskrig kjøpte to engelske adelsmenn en hingst og tre hopper. Det kan med sikkerhets fastslås at Fjordhesten ble tatt med til Amerika første gang av norske emigranter. Et fjordhestføll ble solgt i 1888 fra Pennsylvania og man tror at føllet og dens mor kan ha vært de to første Fjordhestene i USA. Warren Delano, onkel til Franklin D. Roosevelt, kjøpte hingsten Nordfjord og seks hopper fra Vestlandet i 1900. Hestene ble brukt til kjøring og oppvisninger.
Flere Fjordhester har funnet veien over havet i etterfølgende år. Lenger syd, i Chile, er en annen stamme med Fjordhester bygget opp av Dan Odfjell. ”Down Under” i Australia og New Zealand har det i omkring 20 år vært drevet med fjordhestavl. I tillegg har Fjordhesten funnet veien til de fleste land i Europa.
Bilder er hentet fra bøkene:
Fjordhesten – Arve M. Bakken
Fjordhesten –Menneskevennen – Arve M. Bakken, Jon Hegdal og Helge Sunde
Fotografens (hvor det er kjent) navn står på hvert enkelt bilde.
|
|
Denne siden ble oppdatert 01.08.2003
|
|
 Klikk her for en printervennlig versjon av denne artikkelen
(Åpner seg i et nytt vindu)
|
|
|
|
| | | | |
