Er navnet på den nydelige hoppa som jeg eier. Hun er 1.48 høy, brunblakk og ble 19 år i år. (Et år yngre enn meg). Hun er etter Myklar 1950FH f.1983 3.pr og Mona 15228F f.1982 2.pr.
Tulla selv er hverken registrert eller vært på utstilling, og det er veldig synd, for hun har kommet til å fått det bra til. Har jeg bare visst det tidligere, og vært mer intr. i det. Men jeg holder på å registrere henne nå! Er vel aldri for sent. Hun har hatt et hingsteføll tidligere som jeg vet om. Men har veldig lyst til å sette på et føll til neste år, hvis hun blir registrert.
Jeg kjøpte henne april 2001 av en bonde som bor et par timers kjøring fra gården her hjemme. Hun ble 11 det året, var feit, hadde høver som ikke var stelt (hovslageren måtte beskjære henne over tid, siden det var alt for mye hov), var skeptisk på det meste, hun var desidert sjefen over alle som var rundt henne og det inkludert meg den gang og mye mer. Jeg hadde aldri vært på rideskole og lært meg å ri eller noe sånt. Bare blitt leid av noen jenter som hadde hest. Var jo selv kun 11 år, men ble 12, så jeg visste ikke så mye.
Jeg fikk kjøpt henne for 6.000 kr. Det er ingenting for en hest i sin beste alder! Jeg, som alle jentunger flest var overlykkelig over å ha fått meg hest! Hvis ikke jeg hadde kjøpt henne, har hun mest sannsynlig havnet på slakteriet.. Og i senere tid har de som eide henne før sagt at de ville ha henne tilbake om jeg ville selge henne. Men aldri i livet om jeg selger den hesten. Hun er bare fantastisk. Hun er min aller første hest, og skal få leve livet sitt ut her hos meg.
Noe av det beste som har hendt meg i livet er henne. Hun har gidd meg mye av seg selv i løpet av disse 8 årene jeg har hatt henne. Og flere år skal det bli! Føles ut som om jeg har eid henne hele mitt liv, men har jo eid henne nesten halve livet mitt..
Etter at jeg fikk henne, lærte hun å stole på meg og omgivelsene (biler, traktorer, bråk osv), hun sluttet med å kaste meg av og begynte å skjønna at det var jeg som var sjefen. Og jeg ble flinkere til å ri, forstå henne osv. Hun som lærte meg å ri. Før det hadde hun ingen respekt, og jeg hadde ikke mot til å være sjefen. Så hver gang vi var på ridetur og hun ville hjem, snudde hun og gikk rett hjem. Så det ble aldri noen lange turer på meg de første mnd. Hehe..
Nå er hun helt fantastisk. Hun er rolig uansett hva som er rundt henne. Hun er helt fabelaktig når vi rir tur i lag med hester som er urolige og redde for ting. Var på finn.no i januar og så at det var en hest som skulle gies bort som var ganske fin, hun heter Mili, og er en blanding av fjording og tinker på 8 år. Jeg av alle som ringte fikk henne! Heldig for meg som fikk en god selskapshest til Tulla. Tulla har bare stått med sauene våre, eller noen nabohester i enkelte perioder. Da Mili kom hit fra Stavanger, var hun nervøs for ting rundt seg, hun var redd for å miste Tulla ut av syne, bukket og steilte på tur hele tiden, vimset med hodet fra side til side osv. Aldri en tur uten det. Helt forferdelig å ri.
Men jeg har arbeidet med henne, gjort henne bedre osv. Men hun som skal ha all æren for at Mili har blitt helt fin og god å ri og omgås med er Tulla. Og nå kan jeg ri på tur med Mili alene uten at Tulla trenger å være med. Tulla har fått mye god snakk av at hun er så rolig, tålmodig og tillitsfull.
Tulla har sikkert hatt lærtimer med Mili inne i skogen og vært en streng "mamma" til Mili og sagt hva som eg galt og ikke. Hehe. Tulla har på en måte blitt moren til Mili.
Jeg gikk 4 år på Val videregående skole, og hadde henne med de 3,5 første årene. Jeg gikk gk og vk1 hest. Hadde Barbro Skretting, Inga Skretting, Hege Rosland som ride og kjørelærere o.l. Vi lærte mye og hadde to fantastiske år sammen da. 3 året gikk jeg studieforberedende(siste året allmenn). Jeg hadde da Tulla som skolehest, siden jeg ikke hadde hest inn i timeplanen(bare 2 timer annenhver uke). Men ridde og kjørte mye med henne på fritida. Hun fikk det året en seneskade som skolen påførte henne etter en longeringsøvelse med 2-3 personer som hoppet opp og ned fra bakken. Det var da den ene eleven hoppet opp at hun tråkket over og fikk seneskaden. Det gikk bra av og til å ri henne. Så jeg hadde henne litt uti 4. året mitt der, da jeg gikk vg3 landbruk (høsten 2008). Men da fikk de ikke bruk for henne pga skaden. Jeg tok henne med hjem og lot henne hvile. Hun er helt frisk nå, men kan enkelte ganger halte hvis hun har gjort noe med foten (strekt senen, sprunget i nedoverbakke o.l.) Også en grunn til at jeg ville ha en hest til, slik at Tulla får fri hvis det er noe som skjer. Men er lenge siden hun har vært halt nå.
Tulla brukes bare som hobbyhest, og trives godt med det. Hun elsker fart og utfordringer i skog og mark, hopper over bekker og stammer. Foran vogn er hun en reser! Da går det unna og ørene er framme konstant. Ikke noen sure miner til stede da nei. Hun er jo alltid blid på tur og slikt, men det er noe med henne foran ei vogn, hun bare lyser opp. Har hoppet 1.15 m med henne da jeg var på Val vgs. Men nå er det bare hopping rundt i skogen eller nede på enga.
Hun er ingen hest som trenger å være lederen, så hun tar seg til rette med den rangeringa som blir satt. Gidder ikke å krangle seg til noe høyere plass, hvis hun er lavt nede. Men nå er det bare hun og Mili som står på gjorde her hjemme. Og der er det ingen konkurranse. Men kommer det er nykommling (venn) rotter de seg sammen for å utforske den "nye". Er alt ok, går de hver for sitt.

Tulla er blitt barfothest etter at hun sluttet som skolehest, og trives med det. Ikke vits i å ha sko når hesten kan gå uten eller med boots.
Jeg rir helst uten bitt, og helst uten noe sal o.l. Det beste for hesten! Den salen hun liker best er westernsalen. Den er god og fri for ryggen hennes. Men ellers rir jeg barbak.

Tulla har en utrulig skjønn personlighet og vi kjenner hverandre hundre prosent. Hun stoler fullt og helt på meg hvis det er noe som skjer. Hun springer ikke vekk eller blir redd hvis jeg ikke reagerer på det som skjer, eller roer henne ned. Det var en gang 2.året på Val vgs at vi skulle pløye med hest, og da brukte vi Tulla. Vi pløyde noen meter, men så plutselig sank hun ned i jorda. Det var for bløt jord, slik at plogen ble for tung og jorda satte seg fast. Tulla hadde føttene dekt med jord, og magen nådde bakken. Tulla ble litt redd, og den ene klassevenninna ba de andre om å flytte seg, mens vi løsnet plogen fra henne, for hun var redd for at Tulla skulle bare springe opp av jorda og ned til stallen, slik som alle de andre hestene hadde gjort tidligere. Jeg gikk fram til Tulla og så at hun var nervøs, men så pratet jeg til henne, og alle bare så at Tulla roet seg helt ned. Jeg tok tak i hodelaget og leide henne opp ifra jorda. Det første Tulla gjorde da var å begynne å gresse, som om ingenting har skjedd. Hun er bare utrulig når det gjelder slike ting, blir paff jeg når sånt skjer.

Hun liker veldig godt drops og slikkerier, helst godteriet knott. Det kan hun bare ikke få nok av. Så hver gang vi rir forbi butikken vil hun gjerne den veien, siden hun vet at det er der inne jeg får tak i dette. Bruker av og til på hjemturen å stikke innom butikken og kjøpe noe godt, da står hun utenfor som en engel og "klipper" plenen til tanta mi som bor et par meter unna. Hodet kommer rask opp av gresset når jeg kommer ut, og da kommer hun rett til meg og skal ha. Ber jeg om foten hennes (gi labb) får jeg den. Og da får hun godis. Bruker ikke å spørre om foten hennes for ofte, for da blir det en vane å stå med foten oppe.
Har sikkert kunnet skrive i en evighet, men da blir det så mange sider..Så jeg stopper her.

Tulla fortjener å bli månedens fjordhest, fordi hun er den hun er. En fantastisk fjording, med et hjerte av gull! Elsker den hesten over alt på jord!

Stor klem fra Miriam og Tulla